Kan lodne kosebamser fra Asia gi oss trygghet i en usikker verden?

Tekst: Ingar Takanobu Hauge
Foto: Unsplash

Dette var ett av samtalepunktene da jeg ble invitert til NRK Helgemorgen 27. september, hvor kontrastene i samtaletema var store. For etter at programleder hadde snakket med ulike gjester i nesten to timer om Israels statsminister Benjamin Netanyahus tale i FN, hybridangrep i Danmark, ungdomskriminalitet, utenforskap og konservativ bølge i USA, var tiden kommet for å ro det hele i havn med å snakke om … Labubu.

Jeg skal være den første til å innrømme at Labubu-farsotten interesserer meg midt i ryggen. Kombinasjonen av en algoritmedrevet popularitet gjennom sosiale medier, en aldri så liten dose av FOMO og et gambling-element som får gameren i meg til å tenke på alle diskusjonene rundt digitale kortpakker i FIFA/FC-spillene, gjør hele fenomenet til en tvilsom cocktail for meg. Jeg har også sett nok at farsotter bygget på begrenset tilgang og kunstig eksklusivitet, med alt fra energidrikken Prime til NFT-er, til å vite at de aller fleste kollapser før eller siden.

Likevel ble jeg under betegnelsen «Japan-kjenner» altså invitert til NRK for å snakke om lodne kosedyr fra Asia. For det er ikke bare Labubu som preger vesker og samlemani for tiden. Andre og langt mer etablerte kosedyr som apekatten Moncchichi er visst også tilbake, noe som fikk meg til å undersøke om mine foreldre fortsatt har bamsen fra barndommen min liggende (det hadde de ikke, så der røk de raske hundrelappene). Så hva er greia med at voksne mennesker blar opp penger for asiatiske kosedyr?

Kosebamsen Moncchichi er (visstnok) tilbake.

Vi som er bevandret i japansk populærkultur har for lengst stiftet bekjentskap med det japanske fenomenet kawaii. Ordet brukes om alt som er søtt, men kjennetegnes ofte av store og runde former, myke farger og gjerne ekstra "kose-elementer" som lodden pels eller nusselige ansikter. Kawaii-kulturen festet seg for alvor i Japan på 1970-tallet, og det er nok ikke tilfeldig at både Moncchichi og dronningen av kawaii-kultur, Hello Kitty, så dagens lys i 1974.

I dag finner vi ting som kan kalles kawaii overalt i Japan, enten det er i form av Pokémon, maskoter for alt fra sportsarrangement til kommunehus, tema-kaféer eller til og med metallmusikk (bandet Babymetal har siden 2010 blandet tungmetall med søte kjoler). Selv vårt eget kjente og kjære Studio Ghibli har flere kawaii-elementer over seg, ikke minst eksemplifisert i form av selveste Totoro og kattebussen. At disse to for noen oppfattes som kowai (skummel), hindrer dem ikke fra å være kawaii, for de to kan fint gå hånd i hånd.

Dronningen av alt som er kawaii her i verden: Hello Kitty

Det finnes sikkert mange psykologiske eller sosiologiske forklaringer på hvorfor kawaii-kulturen er så stor, men en av de mest nærliggende er nok at ting som er kawaii appellerer til en mykere og mer koselig side av oss, den samme delen som får lyst å klappe søte dyr eller holde våre venners nyfødte babyer. Det gir en god følelse, sprer glede og skaper et glimt av positivitet. Nettopp derfor er det kanskje ikke så rart at lodne kosebamser fra Asia havner på moten igjen, all den tid verden oppfattes mer kaotisk og usikker i 2025 enn den har vært tidligere i levetiden til de fleste millennials.

At kosebamser som Moncchichi blir populære igjen henger uten tvil også sammen med en annen sterk kraft: Nostalgi. Når en generasjon som vokste opp med spesifikke produkter, merkevarer og serier blir voksne, pengesterke og kanskje også får barn selv, er det ikke unaturlig at de søker tilbake til drømmen om de tapte barneårene. Igjen blir illusjonen om en trygg og problemfri barndom et tilfluktssted, en eskapisme fra hverdagens tjas og mas og usikre tider. Etablerte merkevarer er i tillegg lettere å markedsføre, noe som gjør det ekstra lukrativt for ulike aktører å hente frem igjen kjente navn fra 20-30 år tilbake i tid. Tenk bare på hvordan serier som Star Wars, Indiana Jones, Teenage Mutant Ninja Turtles, Transformers og Pokémon fortsatt gjør seg gjeldende i våre liv, enten vi har et forhold til dem eller ikke. Det blir spennende å se hva som kommer tilbake igjen på moten anno 2045.

Vi kan (i likhet med NRKs programleder) le litt av det hele, men samlet sett tror jeg ikke det er så ille at folk ønsker å gjenoppleve barndommens gleder eller komme mer i kontakt med sine litt mer følsomme og myke sider. Ghiblis filmer viser oss hvor mørkt og dystert det kan bli når hard makt, hensynsløshet og mangelen på omtanke for hva som er det beste for både jorden og våre medmennesker får dominere. Da trenger vi alle en Totoro som kan få oss på rett kjøl igjen, selv om du kanskje ikke behøver å svi av flere tusenlapper i jakten på mer kawaii i hverdagen.

Varsellydene plinger en lystig melodi, hjulene suser over skinnene, og høyttaleren annonserer neste stopp med høflig presisjon. Jeg sitter på toget ut til Mitaka, der hvor Miyazaki selv jobber, og skriver dette med notatblokka, suketchibukku, i fanget. I sekken en kald forfriskning fra en drikkeautomat, mitt våpen mot det varme og fuktige Tokyo-været.

Denne turen markerer starten på et prosjekt jeg har drømt om lenge: en slags pilegrimsreise, ledet ikke bare av Studio Ghibli, men også av historiene, rommene og stillheten som omgir deres verden.

Jeg forbereder en ny sesong av Radio Ghibli-podkasten, og ja, det kommer også en slags reiseguide forkledd som refleksjon (eller kanskje omvendt).

Foreløpig samler jeg bare øyeblikk. Går sakte. Lytter. Lar vinden føre an.

Takk at du følger med. Mer kommer snart.

- Leif Thomas

Det begynner med et mord! En prins, Arren, tar livet av sin egen far og rømmer uten mål – drevet av skygger og frykt. Så møter han en trollmann, en landsby, en mystisk jente, og en verden der magiens balanse er truet. Alt dette høres ut som et klassisk fantasyepos. Og det prøver Jordsjø-krønikene virkelig å være.

Problemet er at filmen vil for mye, men lander på for lite.

En sønn i skyggen av en mester

Filmen ble regissert av Goro Miyazaki, sønn av Hayao Miyazaki, og det er umulig å ikke merke den arven – og vekten av den. Goro hadde lite bakgrunn i filmens verden før han fikk regissøransvaret for Jordsjø-krønikene. Det ble raskt tydelig at dette ikke bare var en filmproduksjon, men et åpent far–sønn-drama.

I podkasten Radio Ghibli snakker vi om hvordan Miyazaki senior visstnok skal ha forlatt en tidlig visning av filmen etter én time, fordi det “føltes som tre”. En uttalelse som både sier noe om farens forventninger – og filmens tempo.

Basert på, men ikke tro mot

Filmen henter inspirasjon fra fantasyserien Earthsea av Ursula K. Le Guin – en dypt filosofisk og språkbevisst fortelling som gjennom flere bøker undersøker makt, balanse og identitet. Men filmens forhold til kildematerialet er – mildt sagt – kreativt.

Le Guin selv sa det kanskje best: “Det er en fin film. Men det er ikke min bok.” Spesielt mislikte hun voldsnivået og hvordan filmen reduserte det moralske landskapet til én ond trollmann som måtte beseires. I originalen handler det ikke om å drepe det onde – men å gjenopprette balanse.

En verden som mangler liv

Filmen ser fantastisk ut. Det er Ghibli, tross alt. De malte ørkenlandskapene, stjernehimlene og de gamle ruinene er vakre. Men det som mangler, er bevegelse under overflaten. Verdenen føles tom, karakterene flate, og de narrative bruddene mange. Det bygges opp til noe – men payoffen uteblir.

Arrens indre konflikt, forholdet til Tenar og Therru, og til og med skurken Cob – alt virker løst skissert. Mange ideer introduseres, men få følges opp. Filmen åpner store dører, men lar oss ofte stå i gangen.

Kjønn, stemmer og disharmoni

En interessant detalj, som vi diskuterte i podkasten, er hvordan skurken Cob fremstår androgyn – med feminine trekk, men omtalt som mann. Dette er ikke uvanlig i japansk animasjon, og kan brukes for å skape en subtil disharmoni eller uro. Men som så mye annet i filmen, blir også dette liggende ubrukt som tematisk tråd.

Noen øyeblikk av skjønnhet

Midt i alt det ujevne finnes det også glimt av storhet. Scenen der Arren og trollmannen sitter i ørkenen under stjernehimmelen har et ekte, meditativt nærvær. Og Therrus sang – enkel, uforløst og nydelig fremført – er kanskje det mest emosjonelt genuine i hele filmen. Når stemmen hennes bryter stillheten, føles det som en liten redning.

En film med vilje, men ikke med tyngde

Jordsjø-krønikene er en film som bærer tydelig preg av å være laget under press, og det er kanskje ikke rart. Den prøver å kombinere mange historier, dekke store temaer, og samtidig forvalte en enorm arv. Den lykkes delvis visuelt, men fortellingen mangler retning, karakterene dybde og tematikken klarhet.

Som det ble sagt i podkasten: Dette er en film som kunne vært stor – men som endte opp med å være tom i midten. Og likevel – det er kanskje noe modig ved det også.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 34 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Jordsjø-krønikerne

Data notes:
Tales from Earthsea | ゲド戦記 | Gedo Senki

• Utgivelsesdato:  29. juli, 2006 (Japan)
• Lengde: 115 minutter
• Regissør: Gorō Miyazaki
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2006 Ursula K. Le Guin/Keiko Niwa/Studio Ghibli, NDHDMT, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.

Det levende slottet er en film som vandrer. Ikke bare fordi selve slottet beveger seg over landskapet på knirkete metallføtter, men fordi hele filmen virker som om den prøver å finne ut hvor den hører hjemme. Alt henger sammen, men ikke alltid logisk.

I podkasten Radio Ghibli snakket vi om hvordan filmen treffer på det emosjonelle planet selv når den virker ustrukturert. For dette er ikke bare en fortelling – det er et følelsesmessig kart, med villedende stier, brå svinger og uventede områder.

En heks, et slott og en forbannelse

Historien begynner lavmælt: Sofie, en stille ung kvinne med lav selvtillit, driver en hattebutikk. Når hun møter den mystiske trollmannen Hauru, blir hun forvandlet til en eldre kvinne av den sjalu Heksa fra Ødelandet. Forvandlingen sender henne ut på en reise – ikke bare geografisk, men også emosjonell.

Det er her Miyazaki begynner å utforske alderdom som metafor. Sofies fysiske forvandling speiler hennes indre utvikling. Jo mer hun finner sin stemme, står opp for seg selv, og handler ut fra kjærlighet – desto yngre blir hun. Ikke konsekvent, men gradvis. Alderdommen blir et visuelt uttrykk for tvil og frykt, og ungdommen et symbol på modning, ikke uskyld.

Slottet som sjelens refleksjon

Slottet selv er kanskje filmens mest geniale karakter. Det er ikke bare et byggverk – det er en forlengelse av Hauru. Rotete, sammensatt, i stadig bevegelse. Det er et sted med mange dører, som fører til forskjellige virkeligheter. Akkurat som Hauru – en person med mange ansikter, flyktig identitet og et hjerte han har gitt bort (bokstavelig talt).

Når Sofie kommer inn i slottet, gjør hun det mange kvinner har gjort før henne i eventyr og virkelighet: hun begynner å rydde. Men dette er ikke en moralsk straff eller et tradisjonelt kjønnsmønster – det er en handling som transformerer. Slottet begynner å endre seg i takt med Hauru. Kaoset blir gradvis et hjem.

Krig som kulisse, ikke klimaks

Noen kritikere har kalt filmen rotete, og det er ikke uten grunn. Den politiske bakgrunnen – en krig mellom to nasjoner – virker tidvis tilfeldig og underutviklet. Krigen finnes, men den angår oss sjelden direkte. Den er som et tordenvær i horisonten: mektig, men aldri helt i fokus.

Miyazaki har selv sagt at filmen var et uttrykk for hans frustrasjon med Irak-krigen. Men i stedet for å lage en frontlinjefilm, valgte han å vise hva krig gjør med sjeler – med hjerter. Når Hauru forvandles til et fuglemonster og mister seg selv i kampen, er det ikke bare kroppslig, men moralsk. Krigen sliter på ham, bokstavelig talt.

En kjærlighetshistorie uten regler

Det mest gripende aspektet ved filmen er forholdet mellom Sofie og Hauru. Deres kjærlighet vokser ikke gjennom ord, men handling. Hun ser hvem han egentlig er – bak glamour, frykt og forfengelighet – og han ser henne, ikke som en gammel kvinne, men som en partner, en styrke, en sjel.

Når han til slutt får hjertet sitt tilbake, sier han: «Det føles så tungt.» Og Sofie svarer: «Et hjerte er tungt.» Det er kanskje filmens mest poetiske øyeblikk. For kjærlighet er ikke lett. Den bærer, og den binder. Og det er først når Hauru tør å kjenne vekten av det, at han blir hel.

En avslutning som svever

Avslutningen er på mange måter like uventet som filmens narrative struktur. En prins forvandles fra et fugleskremsel. Krigen opphører brått. Slottet blir gjenoppbygd, svever. Ingenting forklares helt. Og kanskje er det meningen.

I podkasten ble vi fort enige om hvor lite tilfredsstillende noen av svarene var. Men kanskje filmen aldri handlet om å få svar. Kanskje Det levende slottet er som kjærligheten selv: rotete, uforutsigbar, men dypt menneskelig.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 32 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Det levende slottet

Data notes:
Howl´s Moving Castle | ハウルの動く城 | Hauru no Ugoku Shiro

• Utgivelsesdato:  5. sept., 2004 (Japan)
• Lengde: 119 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2004 Diana Wynne Jones/Hayao Miyazaki/Studio Ghibli, NDDMT, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.

Noen historier begynner med en tilfeldighet. En katt i veibanen. En jente som handler instinktivt. Og før hun vet ordet av det, er Haru på vei til å gifte seg med en katteprins.

Katteprinsen er en film som ikke alltid gir mening, men som nesten alltid er sjarmerende. Det er en slags leken, lett og litt rotete drøm – fortalt som om den kom rett fra hodet til en tenåring med for mye fantasi og for lite redaktør. Og det er kanskje nettopp meningen.

Et sidespor – og et eksperiment

Filmen ble opprinnelig bestilt som en 20-minutters kortfilm til en fornøyelsespark. Men da prosjektet falt gjennom, tok Studio Ghibli det videre – og ga en ny regissør, Hiroyuki Morita, muligheten til å skape sin første spillefilm. Det er noe ved hele prosjektet som bærer preg av det: en slags mellomting mellom prøverom og lekeplass.

Sammenlignet med store Ghibli-verk som Chihiro og heksene eller Kiki's Budservice, føles Katteprinsen enklere, både visuelt og fortellermessig. Den er lettere, mindre ambisiøs, men den har også en lekenhet som mange vil sette pris på.

Kattekonger, dans og portaler

Det mest fascinerende med filmen er kanskje hvor ubekymret den er for struktur. Plottet tar krumspring, karakterer dukker opp og forsvinner, og portaler åpnes mer av behov enn logikk. Noen av sekvensene – som kongens palass, kattelabyrinten, og den høyst uortodokse redningsaksjonen – minner mest av alt om en drøm man prøver å huske neste morgen.

Og midt i alt dette: Baronen, en elegant statuekatt med flosshatt, og Muta, den gretne følgesvennen som er like mye bulldoser som katt. De gir filmen tyngde og komedie, og fungerer nesten som Harus indre stemmer – fornuft og motvilje på to bein.

En film fra Shizuku notatbok?

I Katteprins-episoden vår i Radio Ghibli-podkasten ble det foreslått en tolkning som gir filmen en ekstra dimensjon: Hva om dette er fortellingen Shizuku skrev i Whisper of the Heart? Hvis du ser Katteprinsen som fantasiverket til en tenåringsjente, gir det mening at den er litt haltende, litt uferdig – men samtidig full av entusiasme, kjærlighet for karakterene og vilje til å prøve noe stort.

Plutselig er filmens naive overganger og barnslige vendinger ikke svakheter, men trekk ved en indre verden under utvikling. Den blir et uttrykk for unge drømmer – ustyrlige, men ekte.

En reise som ikke trenger å være perfekt

På slutten av filmen har Haru lært å stole mer på seg selv. Hun sier nei til katteprinsen, og ja til seg selv. Det er ingen stor moralsk oppvåkning, men en liten forflytning i riktig retning – og kanskje det er nok. Noen ganger trenger vi ikke å bli noe nytt. Vi trenger bare å velge å være oss selv, fullt og helt.

Tittelen som avslører filmens kjerne

Den japanske tittelen, 猫の恩返し (Neko no Ongaeshi), betyr bokstavelig talt "Kattens tilbakebetaling av en god gjerning". Det handler altså om takknemlighet. Og filmen spinner rundt dette enkle premisset: at én god gjerning kan føre til uventede – og kanskje til og med fantastiske – konsekvenser.

På den måten minner Katteprinsen oss på verdien av det uegennyttige. Av å handle riktig, selv når ingen ser på. Og av å våge å si nei – som Haru til slutt gjør, når hun blir presset til å gifte seg med prinsen.

Filmen er underlig og uklar, men har en sjarme som anbefales på det varmeste.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 29 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Katteprinsen

Data notes:
The Cat Returns | 猫の恩返し | Neko no Ongaeshi

• Utgivelsesdato:  20. juli, 2002 (Japan)
• Lengde: 75 minutter
• Regissør: Reiko Yoshida
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2002 Aoi Hiiragi/Reiko Yoshida/Studio Ghibli, NDHMT, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.

Chihiro og heksene er ikke en klassisk heltehistorie. Det er ikke en film som kjemper for å bli forstått. Den ber deg i stedet om å lytte, vente og – hvis du tør – å gå gjennom porten. Det er nettopp det Chihiro gjør. Ikke fordi hun vil, men fordi hun må.

Filmen åpner med at Chihiro og foreldrene hennes kjører inn i det ukjente, bokstavelig talt og metaforisk. De tar en avstikker. Et gammelt tunnel-lignende bygg leder til en forlatt fornøyelsespark – og når skumringen kommer befinner vi oss i åndenes verden. En verden som er både fortryllende og urovekkende, bebodd av glemte guder og travle ånder, og hvor det å miste navnet sitt betyr å miste seg selv.

En kritikk av grådighet og glemsel

Det tar ikke lang tid før foreldrene blir forvandlet til griser, bokstavelig talt slukt av sin egen appetitt. Det groteske måltidet de kaster seg over blir en straff – eller kanskje bare en konsekvens. I Miyazakis univers er grådighet aldri bare en karakterbrist – det er en strukturell trussel. Det handler om en kultur som spiser mer enn den forstår.

Badet hvor åndene kommer for å rense seg er et kommersielt drivhus – en fabrikk for nytelse. Her er ikke spiritualitet hellig. Den er en vare. Og i toppen av det hele sitter heksa Yubaba, dekadent, dominerende og kompleks. Hun styrer et hierarki som reflekterer et samfunn der verdi måles i arbeid, og identitet kan tas fra deg med en signatur.

Den som arbeider, skal også få være

Chihiro må jobbe. Ikke som straff, men som redning. Arbeid er måten hun overlever på. Gjennom handling, gjennom slit, begynner hun å finne seg selv igjen. I det hun vasker den stinkende elveguden, drar ut sykler og søppel fra en kropp fylt med forurensning, gjenfinner både hun og ånden sin egentlige form.

Denne scenen – både ekkel og vakker – er en åpenbar kommentar til hvordan vi behandler naturen. Men den er også personlig: For å bli hel må du gjennom gjørma. Det er smertefullt, men nødvendig.

Noface – speilbildet av vår lengsel

Blant filmens mange uforglemmelige karakterer er No-Face kanskje den mest forstyrrende. Han er stille, tilstede, og alltid ventende. Når Chihiro slipper ham inn, gjør hun det i godhet. Men han vokser seg stor på det han tror hun ønsker: Gull, oppmerksomhet, validering. Og i forsøket på å bli elsket, blir han et monster.

No-Face er det som skjer når vi ikke vet hvem vi er, og søker bekreftelse i feil kilder. Han er alle som noensinne har mistet seg selv i jakt på å bli sett.

Navnet, identiteten, friheten

Yubaba tar Chihiros navn – gir henne et nytt, "Sen", og med det forsvinner noe av jentas personlighet. Å miste navnet er å miste seg selv, men også å få muligheten til å bygge noe nytt. Og nettopp i denne prosessen ligger filmens kjerne: Transformasjon. Ikke ved magi, men ved handling, valg og kjærlighet.

En reise tilbake

Til slutt får Chihiro muligheten til å reise tilbake. Foreldrene, nå forvandlet tilbake fra griser, husker ingenting. Men hun gjør det. Hun har gått gjennom en verden fylt av fare, skjønnhet og prøvelser – og kommet ut som noe annet. Ikke en annen, men mer seg selv.

Chihiro og heksene er en film som minner oss på at reisen innover er like virkelig som reisen ut. Den lærer oss at verden er mer sammensatt enn godt og ondt – og at vi må gjøre en innsats for å huske hvem vi er.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 27 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Chihiro og heksene

Data notes:
Spirited Away | 千と千尋の神隠し | Sen to Chihiro no Kamikakushi

• Utgivelsesdato:  20. juli, 2001 (Japan)
• Lengde: 125 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2001 Hayao Miyazaki/Studio Ghibli, NDDTM, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.