Kikis Budservice fra Studio Ghibli er en fortelling om overgangen fra barndom til voksenliv, pakket inn i en sjarmerende historie om en ung heks og hennes svarte katt. Filmen markerer et viktig vendepunkt for Ghibli-studioet, både kreativt og kommersielt.

En ny start i en fremmed by

Historien følger 13 år gamle Kiki, som ifølge tradisjon må forlate barndomshjemmet for å trene seg opp som heks i en fremmed by. Hun ankommer den livlige havnebyen Koriko, hvor hun starter en flyvende budtjeneste, basert på sin evne til å fly på sopelime. Men reisen mot voksenlivet viser seg å være langt fra enkel: Kiki møter motgang, opplever identitetskrise, og begynner å tvile på sine egne evner.

En verden inspirert av Europa

Settingen i filmen er preget av europeisk arkitektur og atmosfære, inspirert av steder som Stockholm og Visby. Miyazakis valg om å plassere historien i en vakker, men tidløs europeisk by gir filmen en følelse av universell gjenkjennelighet, samtidig som den skaper en distanse til tradisjonelle japanske omgivelser. Dette valget forsterker følelsen av fremmedhet som Kiki opplever – en sentral del av hennes reise.

Når evnene svikter

En viktig tematisk kjerne i Kikis Budservice er behovet for å finne sin plass i verden, særlig når de evnene eller ferdighetene man definerer seg selv gjennom, begynner å svikte. Kikis magiske evner er tett knyttet til hennes identitet, og når hun mister dem, mister hun også troen på seg selv. Denne kampen er gjenkjennelig for alle som har møtt motgang i møte med egne forventninger – enten det er i ungdomstiden eller senere i livet.

Barndommens stemme forsvinner

Et sjarmerende element i filmen er Kikis forhold til katten Jiji. Katten representerer en slags barnlig stemme i Kikis liv, en stemme som gradvis forsvinner ettersom hun blir mer selvstendig. I originalversjonen av filmen forsvinner kommunikasjonen mellom Kiki og Jiji permanent, noe som speiler overgangen fra barn til voksen på en bittersøt måte.

Kontraster og samfunnskommentarer

Kikis Budservice viser også hvordan omgivelser og mennesker påvirker utviklingen av selvbilde. I kontrast til de materialistiske tenåringsjentene hun møter i byen, fremstår Kiki som beskjeden, hardtarbeidende og ekte. Dette speiler en viktig samfunnskommentar fra 1980-tallets Japan, en tid preget av økonomisk vekst og individualisme.

De små, menneskelige øyeblikkene

Filmen inneholder flere rørende scener som skildrer små, menneskelige øyeblikk: flauheten over å bli sett gå på do, usikkerheten i møte med nye venner, følelsen av å være annerledes. Disse øyeblikkene gir Kikis Budservice en autentisitet som gjør den mer enn bare en søt historie om en flyvende jente – den blir en dyp fortelling om å finne seg selv.

En tidløs klassiker

På tross av sin enkle handling har filmen en emosjonell dybde som treffer bredt. Det handler om motgang, mestring, og viljen til å fortsette selv når selvtilliten svikter. Når Kiki i sluttscenen klarer å fly igjen – riktignok på en provisorisk gatekost og med stor anstrengelse – er det et vakkert bilde på å gjenvinne troen på seg selv, på egne premisser.

Kikis Budservice er en tidløs film som fortsetter å røre nye generasjoner, og minner oss om at reisen mot selvstendighet sjelden er rettlinjet, men alltid verdt det.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Kiki

Data notes:
Kiki's Delivery Service | 魔女の宅急便 | Majo no Takkyūbin

• Utgivelsesdato: 29. juli 1989
• Lengde: 102 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Hayao Miyazaki

Bilder: © 1989 Eiko Kadono/Hayao Miyazaki/Studio Ghibli

Tekst: Leif Thomas Gjerde

I en kortere periode tidlig på våren, synes alle japanere å gå inn i en slags kollektiv mindfulness. Det er ihvertfall sånn det ser ut fra utsiden. For det som skjer er sakura-blomstringen. Det er som om by og landsby blir til et levende maleri med flere shades of pink. En maktdemonstrasjon fra naturen.

De kaller det for hanami, som på japansk betyr å se på blomster. Det er et slags ritual hvor familier, venner og kollegaer tar med seg pikniktepper og deler mat, latter og stillhet i skyggen av disse rosa skyene fra kirsebærtrærne. Så varer det bare noen dager. Blomstrene faller, og japaneren returnerer til sitt daglige liv igjen.

Og turistene står i kø for å delta. Så hva er greia? Kanskje minner det oss om noe bittersøtt. Noe dypt menneskelig. Skjønnhet er ofte kortvarig, og det er det som gjør den så vakker. Sakura-blomstringens korte tid tvinger oss til å se på det med respekt, i stillhet og beundring.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg er så fasinert av Japan. Jeg bor jo langt fra disse øyene som ligger lengst øst på kloden. Kanskje er det nettopp slike japanske konsepter som hanami og filosofien wabi-sabi, mono no aware – det å omfavne det uperfekte og den flyktige skjønnheten.

Når jeg reflekterer over dette, så er veien kort til Miyazakis verden. Det er få steder hvor denne undringen over det vakre i naturen er mer til stede enn hos Studio Ghibli. De er så gode på å skildre atmosfæren, ikke bare i landskap og hos karakterene, men øyeblikkene mellom øyeblikkene. Som med Mei og Satsuki, der de ligger i skyggen av et kastanjetreet i Min nabo Totoro. 

Ghibli-filmer, akkurat som hanami, ber deg bare om en ting: vær til stede, ikke forhast deg. Det er nok derfor jeg til stadighet vender tilbake til det japanske filmstudioet og den til tider hverdagslige filosofien.

I en verden som setter urealistiske krav til oss, er det befriende å legge seg ned i skyggen av et kirsebærtre.

For litt siden ble jeg spurt av en NRK-journalist om å kommentere den store snakkisen om hvor utrolig god den siste KI-modellen til OpenAI er til å kopiere stilen til Miyazaki. Det ble en gylden mulighet til å virkelig reflektere rundt noe som har murret hos meg lenge.

Tekst: Leif Thomas Gjerde

Kunstig intelligens (KI) er nyttig til så mye. Mange av oss bruker det i jobbsammenheng. Oscarvinneren The Brutalist (2025) brukte KI til å gi Adrien Brody riktig aksent. Det er med andre ord et godt verktøy på samme måte som en hammer. Men slår du folk i hodet med den, bruker du den feil.

Vi som elsker animasjonsfilmene til japanske Studio Ghibli gjør det mye på grunn av det gode håndverket, øye for detaljer, og stemningen man føler av å se filmene til Hayao Miyazaki, Isao Takahata og resten av gjengen i filmstudioet fra vest-Tokyo. Og nå har altså KI blandet seg inn i miksen.

ChatGPT sin virale trend med å Ghiblifisere bilder og video er kanskje et utrykk for en kjærlighet til Studio Ghibli. De har jo noen av de mest lidenskapelige fans i verden. Men jeg skal innrømme at da det ene KI-genererte bilde etter det andre dukket opp i feeden, gikk jeg inn i en slags mental fosterstilling. Hva vil dette bety for måten vi forteller historier på? Besudler vi mesterverkene til et av verdens mest anerkjente animasjonsstudio?

I podkasten Radio Ghibli, snakker vi ofte om det uperfekte i de små detaljene og sjarmen i hverdagsøyeblikkene. De syder av menneskelighet. Jeg kan for eksempel se mye av min 10 år gamle datter i hovedkarakteren i Chihiro og heksene (2001), måten hun beveger seg på eller retter på skoene når hun tar dem på. Miyazaki er kjent for å bruke alle sansene når han skaper filmene sine - de nøye observasjonene av hverdagslige ting. Livserfaringen er selve nøkkelen til å skape den magien det japanske filmstudioet er kjent for.

Foreløpig er det stilen, formen til Miyazaki, som kopieres. Innholdet derimot, fantasien og storytellingen er jo ikke berørt. Spørsmålet er om KI noensinne klarer å fange disse nyansene man bare ser av et menneskelig levd liv. Jeg tror ikke at KI kunne ha generert en så fullstendig knusende vakker og likefullt knusende sørgmodig film som Ildluenes grav (1988), eller gjenskapt den barnlige utforsker-gleden til søstrene i Min nabo Totoro (1988). Det er tross alt blyantstreker vi ser, men får oss til å føle noe på et dypere plan.

Det blir spennende å følge med Studio Ghibli og retningen de måtte ta. Miyazaki har uttalt at han er meget skeptisk til KI, og har kalt det for «en fornærmelse mot selve livet». Så mener kanskje noen at Studio Ghibli bør tilpasse seg en ny teknologisk hverdag. I Japan er KI på full fart inn i manga- og animéindustrien. Og det er klart, med kunstig intelligens kan man gjøre prosessen med animasjon mer kostnadseffektiv. La oss se på følgende eksempel. I Hayao Miyazakis Vinden stiger (2013) brukte en animatør 15 måneder for å tegne en 4 sekunder lang scene. Hvis en tenker 24 rammer pr. sekund, så blir det 96 bilder. I overkant av 6 bilder i måneder. KI ville kanskje bruk 15 minutter på å generere en slik scene.

Likevel, når alt kommer til alt, Studio Ghibli har aldri gjort ting på den enkle måten, men kanskje mer på den riktige måten. Derfor hyller jeg Miyazaki og Eiji Yamamori, tegneren som skapte den fantastisk scenen i Vinden stiger. Han la ned enormt med tid og krefter, dyrket sin indre ikigai og gav oss kunst som puster.

Studio Ghibli har aldri brydd seg nevneverdig om de store inntjeningene. De gjør det de må - i sitt eget tempo, for å skape fortellinger som inspirerer og underholder, ved hjelp av hjerte, sjel og blyant. Jeg vil være på lag med dem.

Bilde: © 2013 dwango

The Castle of Cagliostro blir ofte glemt når Hayao Miyazakis filmer nevnes, men det er ingen grunn til å hoppe over stjerneregissørens debutfilm. 

Tekst: Ingar Takanobu Hauge

Cagliostro er lilleputtstaten verden glemte. Det lille fyrstedømmet med knappe 3500 innbyggere er den minste staten i FN, men til tross for sitt vakre landskap og rike historie er det få i dag som har hørt om dette lille riket.

Staten Cagliostro er naturligvis ikke ekte (landet er oppkalt etter 1700-tallsmystikeren Guiseppe Balsamo, bedre kjent under sitt alias grev Alessandro di Cagliostro), og beskrivelsen over kommer i introduksjonen til animefilmen Lupin III: The Castle of Cagliostro fra 1979. Skildringen kunne imidlertid like gjerne vært en slags metakommentar til filmens status i dag, for når Ghibli-mesteren Hayao Miyazakis filmer skal diskuteres er det ikke rent sjeldent at The Castle of Cagliostro blir utelatt eller glemt fra samtalen.

Miyazakis sorte får

På en måte er dette forståelig, for rent teknisk sett er ikke The Castle of Cagliostro en Studio Ghibli-film. Studioet ble ikke etablert før i 1985 (40 år siden i skrivende stund), og med lansering hele seks år tidligere er det naturlig at filmen fort faller ut av den store Ghibli-kanon. Samtidig kan denne behandlingen føles litt urettferdig, for Nausicaä of the Valley of the Wind (1984) er også en film fra tiden før Studio Ghiblis formelle stiftelse, uten at de fleste dermed stempler denne som noe annet enn en Ghibli-film. Noen purister vil sikkert utelate denne også når de skal rangere eller omtale Studio Ghiblis filmer, men de fleste av oss vil nok være enige i at det ikke føles riktig.

Da er nok faktoren ved navn Lupin III (også kjent som Lupin the 3rd) mer å si for hvordan denne filmen betraktes. Som en allerede etablert figur er ikke Lupin en original Ghibli-kreasjon, og som bare én av mange Lupin-filmer er det fort gjort å plassere The Castle of Cagliostro i Lupin-båsen fremfor Ghibli eller Miyazaki.

Ved å ta en nærmere kikk på Lupins historie og posisjon i japansk populærkultur mener jeg det er på tide å rette på dette. The Castle of Cagliostro har ikke bare har vært viktig for Hayao Miyazaki eller Studio Ghibli, men også for hvordan Miyazaki har satt sitt preg på japansk animasjons- og populærkultur langt utenfor studioets rekker.

Lupins historie

At Lupin er en merkevare og rollefigur som fortsatt lever i folks bevissthet var nok noe skaperen Kazuhiko Kato (1937-2019) aldri hadde sett for seg da han skapte figuren. Kato, bedre kjent under pseudonymet Monkey Punch, hadde i utgangspunktet bare tenkt at serien skulle vare i rundt tre måneder da han først introduserte serien Lupin III i Weekly Manga Action 1967. Kombinasjonen av en karismatisk skurk som var barnebarn av den fiksjonelle franske mestertyven Arsené Lupin med James Bond-vibber når det kom til skurker og duppeditter viste seg imidlertid å bli så populær at han måtte holde serien gående i to år. Med inspirasjon fra detektiv-kjemper som Columbo og Agatha Christie og regissører som Alfred Hitchcock var det åpenbart at Monkey Punch hadde truffet blink.

Den Lupin vi møter i den originale mangaen er vel å merke ikke helt den samme som den vi har lært oss å kjenne i senere tid. Med sine mer grafiske skildringer av både vold og sex er det åpenbart at Lupin-mangaen er mørkere og rettet mot et mer voksent publikum, noe som viste seg å bli en utfordring da Lupin III skulle bli en animeserie i 1971. Den eksplisitte voksne tonen måtte tones ned i håp om å nå ut til et større (og yngre) publikum, men i de første episodene har Lupin en langt mørkere personlighet enn hva vi er vant til å se i dag. Grove voldsskildringer var det riktignok ikke etter dagens standard, men Lupin kunne fortsatt skyte og drepe sine fiender i kaldt blod.

Den slags satt dårlig hos både seerne og TV-selskapet Yomiuri Television, som ba serieprodusent Masaaki Ōsumi om å endre tonen i serien på grunn av lave seertall og dårlig mottakelse. Ōsumi nektet å inngå ytterligere kompromiss og tone ned volden – kanskje ikke så overraskende, med tanke på at dette var mannen som i 1969 regisserte den første animerte serien om Mummitrollet og tenkte det var en god idé å la flere av rollefigurene havne på fylla eller eie skytevåpen. Dermed ble Ōsumi avskjediget, og en duo med animatører ble hentet inn for å fortsette arbeidet med Lupin-serien: Hayao Miyazaki og Isao Takahata.

Taktskiftet i andre halvdel av animeserien er merkbar og mye mer i tråd med den Lupin flesteparten av oss har lært oss å kjenne i senere tid. De mørke tonene er erstattet med en lettere og lystigere fremstilling, hvor den smarte, karismatiske og vittige Lupin lett stikker kjepper i hjulene på seg selv på grunn av sin svakhet for det andre kjønn (som regel i form av Fujiko, seriens femme fatale). Miyazaki og Takahatas teft for blandingen av spenning og humor ble for alvor sementert i Lupins støpeform. Da rollefiguren fikk nytt liv med en ny animeserie mellom 1977 og 1980 (ofte kalt rødjakke-perioden etter den nye fargen på Lupins dressjakke) ble dette grunnlaget ytterligere forsterket, selv om Miyazaki og Takahata hadde gått videre til andre prosjekter.

Lupin som institusjon i japansk populærkultur

Alt dette svarer ikke på spørsmålet om hvorfor dette er viktig. Hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss om en animeserie fra 70-tallet, når det finnes nok av nyere serier å ta av? Fordi Lupin har hatt en enormt stor betydning for japansk manga, anime og populærkultur generelt, noe som betyr at Ghibli-pappaene Miyazaki og Takahata har hatt en større innflytelse enn man først skulle tro.

For å ta det mest åpenbare først er Lupin langt ifra død og begravet. Tvert imot lever Lupin i beste velgående, og mer enn 50 år senere kommer det fortsatt både nye animeserier og filmer basert på rollefiguren. Den nyeste animeserien, Lupin the 3rd Part 6, gikk så sent som 2021, mens en crossover-animasjon med serien Cat’s Eye gikk i 2023. En japansk spillefilm ble lansert i 2014, som senere ga en oppfølger i 2023 med fokus på Lupins håndlanger Jigen Daisuke. Vanker man i japanske pachinko-haller (en form for japanske spilleautomater) trenger man ikke gå langt for å finne en maskin med Lupin-tema. Kort sagt er Lupin fortsatt til stede i Japan.

Med en så lang fartstid har Lupin selvfølgelig også inspirert andre skapere av japansk manga, anime og spill. Den tidligere omtalte serien Cat’s Eye av Tsukasa Hojo handler om tre søstre som også er kunsttyver, noe som i seg selv gir assosiasjoner til Lupin. Hojos andre og mer kjente serie, City Hunter, har også mange fellestrekk med Lupin i form av våpenføre menn, en kriminell underverden og hovedpersonens overdrevne komiske forkjærlighet for vakre kvinner. Videre har regissøren av Samurai Champloo, Kids on the Slope og Cowboy Bebop, Shinichirō Watanabe, kommentert at han har hentet mye inspirasjon fra Lupin, og studerer man oppførselen til rollefigurene og de musikalske tonene i Cowboy Bebop er dette lett å både se og høre.

Også i dataspillenes verden har Lupin satt sitt preg. Dataspill-auteuren Hideo Kojima, best kjent for seriene Metal Gear Solid og Death Stranding, uttalte til 1UP i 2016 at hovedpersonen Solid Snake fra Metal Gear Solid har flere personlighetstrekk inspirert av Lupin. Går man til rollespillenes verden er Persona 5 et spill som oser av Lupin-inspirasjon. Her følger vi en gjeng tenåringer som får evnen til å infiltrere folks underbevissthet og «stjele hjertene» slik at de skifter sinnelag og angrer sine synder. Ikke bare er hele spillet sentrert rundt fantomtyver og brekk-tematikk, for her er flere navn også kjente for Lupin-fans. Hovedpersonens persona (vesenet som gir ham krefter i underbevisstheten) heter sågar Arsené, fornavnet til Lupin, mens kameraten Yusukes persona deler navn med Lupins sverdsvingende samuraivenn, Goemon. Venninnen Ann fungerer som en erstatning for Fujiko, mens kaféverten Sojiro som er hovedpersonens verge ligner veldig på Jigen (spesielt når han går med hatt). Dessuten har spillets fengslende funk-musikk åpenbare likhetstrekk med Yuji Ohnos ikoniske Lupin-toner, men det blir et kapittel for en annen dag.

Cagliostros rolle for Lupin- og heist-filmer

Lupin er med andre ord blant de store rollefigurene innenfor japansk populærkultur, og som en av drivkreftene bak den originale animeserien har Hayao Miyazakis rolle i denne utviklingen vært sentral. Denne utviklingen blir også enda mer tydelig i møte med The Castle of Cagliostro, som hevder seg innenfor to ulike og samtidig tangerende kategorier: som en Lupin-film, og som en heist-film.

Hva kjennetegner egentlig Lupin i animeformat? Lupin-kommentator Reed Nelson oppsummerer serien i det han kaller «Lupin-formelen», hvor episodene i hovedsak faller inn under en av fire kategorier:

1. Lupin og/eller vennene hans stjeler fra en kriminell organisasjon eller skurk verre enn seg selv.
2. Fujiko blir kidnappet og må deretter reddes av Lupin.
3. Fujiko forråder Lupin for egen vinnings skyld.
4. Lupin blir jaktet av inspektør Zenigata, kanskje til og med fanget, men slipper likevel unna til slutt.

Observante lesere vil merke at alle fire kategorier i større eller mindre grad er til stede i The Castle of Cagliostro. Greven og mysteriet knyttet til falskmyntneriet hans tjener i høyeste grad som en skurk verdig Lupins oppmerksomhet. Som Lupin-skurker flest er han karikert ond og slem som dagen er lang, men det er også en del av sjarmen fansen kommer tilbake for, på samme måte som at vi forventer vyer om verdensherredømme og overdådige planer av en Bond-skurk. Fujikos forræderi kommer ikke før i slutten av filmen idet hun stikker av med trykkplatene for de falske sedlene, men at hun likevel har brukt Lupin for egen vinnings skyld er det ingen tvil om. Zenigata spiller også en sentral rolle i filmen, hvor hans evige jakt på Lupin får en underholdende vri hvor de to erkefiendene må samarbeide, før hele filmen konkluderes i en underholdende jaktsekvens. Det eneste punktet som ikke er fullt ut oppfylt er at Fujiko ikke behøver å berges (tvert imot er hun ganske slagkraftig i filmen, noe som føles typisk for Miyazaki), men til gjengjeld utfyller Clarisse rollen som jomfru i nød som må reddes av Lupin.

Når dette kombineres med Yuji Ohnos herlige jazzmusikk, flott animasjon for 1979 å regne og et utmerket japansk stemmeskuespill fra veteraner som Yasuo Yamada (Lupin) og Gorō Naya (Zenigata) er det ikke vanskelig å argumentere for at The Castle of Cagliostro utmerker seg som en Lupin-film. Men filmen oppfyller også kriteriene for en annen filmsjanger som har betydd minst like mye for dens status i filmhistorien, nemlig heist-sjangeren.

En standardisert definisjon av heist-filmer finnes nok ikke, men for mange av oss er disse først og fremst karakterisert av planleggingen og gjennomføringen av et stort tyveri som tilsynelatende er umulig. Som regel er det et ønske om å heie på dem som gjennomfører tyveriet – ikke nødvendigvis fordi de er moralske eksempler eller særlig sympatiske, men fordi de stjeler fra noen som er verre enn dem selv. I filmer som Oceans-serien eller klassiske Stikket (The Sting) fra 1973 er dette trekk vi kjenner igjen, mens filmer som De hensynsløse (Reservoir Dogs) vrir litt på denne formelen.

Som en heist-film oppfyller The Castle of Cagliostro mange av de viktigste kriteriene. Her har vi en gjeng med tvilsomme tjuvradder som vi likevel heier på fordi de strutter av sjarm og selvtillit, et tyverimål som er vesentlig større enn et ordinært ran, en umulig festning som skal inntas og en ond skurk som gjør at vi ikke gråter over at han får eiendelene sine frastjålet. Dessuten begynner hele filmen med et allerede gjennomført heist i et casino, som i seg selv kunne vært en film verdig og dermed setter røveriet i filmen i perspektiv. Konklusjon: Alle som liker heist-filmer bør se The Castle of Cagliostro, enten de liker anime eller ikke.

Proto-Miyazaki

Mer enn 45 år etter lanseringen av The Castle of Cagliostro er det interessant å se hvor mye av Hayao Miyazakis karakteristiske trekk som er å finne allerede i hans debut som regissør. Her finner vi lett gjenkjennelige og karakteristiske rollefigurer, en skarp og tydelig strek, fokus på fart og bevegelse (ikke minst i filmens fantastiske biljakt), merkelige flyvende farkoster og hvilke negative konsekvenser menneskers grådighet fører med seg. De sterke kvinnelige hovedrollefigurene vi finner i senere verk som Nausicaä of the Valley of the Wind eller Princess Mononoke er ikke fullt ut realisert ennå, selv om Fujiko evner å sparke mer enn nok fra seg, men Clarisse har likevel en egen form for styrke til tross for sin rolle som jomfru i nød. Det hele føles som en prototype på Miyazakis senere filmer.

The Castle of Cagliostro er teknisk sett ikke en Studio Ghibli-film, men hele seks år før studioets grunnleggelse er det samtidig nok Ghibli-trekk å spore her til å kunne karakterisere filmen som et æresmedlem, og det er ingen grunn til å hoppe over denne klassikeren i jakten på de gode animeopplevelsene. At filmen samtidig også er en underholdende heist-film og en av de beste Lupin the 3rd-filmene i seriens snart 60-årige historie gjør i bunn og grunn bare opplevelsen bedre.

Få animasjonsfilmer har evnen til å bevege publikum på samme måte som Ildfluenes grav (1988). Isao Takahatas mesterverk er en av de mest hjerteskjærende skildringene av krigens konsekvenser, sett gjennom øynene til to foreldreløse barn. I en nylig episode av podkasten Radio Ghibli ble filmen grundig analysert, med vekt på dens historiske kontekst, emosjonelle slagkraft og visuelle særpreg.

En brutal virkelighet

Ildfluenes grav tar oss med til Japan mot slutten av andre verdenskrig. Vi følger søskenparet Seita og Setsuko, som mister moren sin i et amerikansk bombeangrep, mens faren er fraværende i marinen. De søker tilflukt hos slektninger, men møter avvisning og må til slutt overleve på egen hånd i et forlatt bomberom. Filmen skildrer deres desperate kamp mot sult og sykdom, og ender i en tragedie som etterlater seeren med en dyp følelse av sorg og refleksjon.

Historisk bakteppe

Podkastepisoden trekker frem den virkelige historiske bakgrunnen for filmen. Den er basert på en semi-selvbiografisk roman av Akiyuki Nosaka, som selv opplevde krigens herjinger. Bombingen av japanske byer, matmangel og sosial fragmentering skapte en desperat situasjon for mange barn, og filmen gjenskaper denne realiteten med en brutal ærlighet sjelden sett i animasjon.

Visuelle og stilistiske valg

I motsetning til mange andre Studio Ghibli-filmer, har Ildfluenes grav en nedtonet, realistisk visuell stil. Podkastepisoden påpeker hvordan filmen bruker dempede farger og en nesten dokumentarisk tilnærming til animasjonen for å understreke historiens alvor. Bruken av brune kantlinjer i stedet for sorte gir filmen et mykere, men likevel rått preg.

En spesielt effektiv symbolikk er bruken av ildfluer, som både representerer livets skjørhet og krigens destruktive kraft. Scenen hvor Setsuko spør «Hvorfor dør ildfluene så fort?» blir et rørende bilde på barnas egen skjebne.

Krigens moralske kompleksitet

Filmen er mer enn bare en antikrigsfortelling – den utforsker også temaer som stolthet, samfunnets ansvar og individets valg i ekstreme situasjoner. Seitas beslutning om å forlate tanten, selv om han kunne fått hjelp, har vært gjenstand for mye debatt. Podkastepisoden diskuterer hvordan filmen balanserer mellom å vise Seita som et offer og en karakter med egne feiltrinn, noe som gir fortellingen dybde og realisme.

En tidløs film med en sterk advarsel

Selv om Ildfluenes grav ble lansert samtidig med Min nabo Totoro, kunne ikke filmene vært mer forskjellige. Der Totoro tilbyr en varm og magisk flukt, konfronterer Ildfluenes grav oss med den brutale sannheten om krigens virkelige ofre – barna. Podkasten reflekterer over hvordan filmen fortsatt er relevant i dag, som en påminnelse om krigens konsekvenser og nødvendigheten av empati og humanisme.

Ildfluenes grav er en film som etterlater et varig inntrykk. Den er ikke lett å se, men dens kraft og budskap gjør den uunngåelig for enhver som ønsker en dypere forståelse av både filmkunst og menneskelig lidelse.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Ildfluene

Data notes:
Grave of the Fireflies | 火垂るの墓 | Hotaru no Haka

• Utgivelsesdato: 16. april 1988
• Lengde: 88 minutter
• Regissør: Isao Takahata
• Produsent: Toru Hara

Bilder: © Akiyuki Nosaka / Shinchosha,1988

For mange av oss er Studio Ghibli ensbetydende med magiske historier, vakker animasjon og uforglemmelige karakterer. Men hvordan blir disse japanske filmene til på norsk? I en tidligere episode av podkasten Radio Ghibli fikk vi et fascinerende (og til tider ganske lærerikt) innblikk i dette gjennom en samtale med Magne Tørring, en av Norges fremste oversettere av japansk litteratur og film.

Hvem er denne magiske oversettermannen?

Magne Tørring har en dyp forstand på japansk kultur, etter å ha bodd flere år i Japan og studert språket i dybden. Han har oversatt flere japanske romaner til norsk, men kanskje enda mer kjent (synes ihvertfall vi!) for sitt arbeid med å trylle fram norske versjoner av Studio Ghibli-filmer. Blant filmene han har jobbet med finner vi Chihiro og heksene, Prinsesse Mononoke, Vinden stiger og den nyeste storfilmen Gutten og hegren.

Mer enn Google Translate

En av de mest interessante delene av samtalen var hvordan det å oversette en animasjonsfilm skiller seg fra å oversette en bok. Teksting og dubbing krever ulike teknikker. Mens teksting ofte innebærer å forenkle setninger for å passe innenfor tid og plassbegrensninger, krever dubbing at oversettelsen tilpasses karakterenes lepper og talehastighet. Og nei, det holder ikke bare å «synge med» i filmen.

For eksempel nevnte Tørring utfordringen med å finne norske ekvivalenter til japanske uttrykk. Et godt eksempel er den japanske frasen itadakimasu, som sies før et måltid. – "Jeg prøver å bruke noe som føles naturlig på norsk, enten det er 'vel bekomme' eller 'nam nam', avhengig av sammenhengen," forklarer han i podkasten.

Ghiblis filmer: Fra lodne venner til filosofiske kriser

Studio Ghibli har filmer som treffer alle aldersgrupper, noe som gjør oversettelse til en krevende (og tidvis surrealistisk) oppgave. Tørring pekte på hvordan filmer som Min nabo Totoro er laget for de yngste, mens Vinden stiger er mer for voksne som liker å gruble over livets meningsløshet (eller flymaskiner). Hans personlige favoritter inkluderer Prinsesse Mononoke, som han beskriver som en "sterk og tidløs historie", og Chihiro og heksene, den første Ghibli-filmen han selv så.

Når oversetteren plutselig blir frosk

Jeg husker at både jeg og Ingar nesten satte ramunen i halsen da Tørring avslørte at han selv har hatt en liten stemmerolle i en av filmene han har oversatt. I den norske dubbingen av Chihiro og heksene kan han høres som "frosk nummer fire", som i panikk roper at gjestene må trekke seg tilbake når en stinkegud ankommer badehuset. Altså, hvor mange kan skryte av å ha vært en skrekkslagen amfibie i en Oscar-vinnende film?

Et yrke for språkninjaer

Som Tørring nevnte i samtalen, er oversettelse en kreativ prosess som krever mer enn bare språklig kunnskap og en ordbok fra 90-tallet. – "En oversettelse skal føles sømløs, slik at seeren ikke tenker over at de leser en tekst," sier han. Dette gjelder spesielt for filmteksting, hvor seeren må kunne få med seg dialogen uten å miste det visuelle.

Tørrings arbeid med Gutten og hegren er et godt eksempel på hvordan oversettelse kan forme filmopplevelsen. Han brukte en arbeidsuke på filmen og jobbet direkte i et program for å sikre at tekstingen ble så presis og naturlig som mulig. (Ja, det tok bare én uke. Snakk om effektivitet!) 

I Gutten og hegren kom Tørring på det fantastiske orde for disse papir-greien som flyr rund: vrimlevimsene! Et orginalt ord laget av Tørring!

Magiske filmer, magiske ord

Dert var fantastiske å sitte å lytte til Magne Tørring og hans arbeid med Ghiblifilmene. Det ble en god påminnelse om hvor viktig godt oversettelsesarbeid er for at vi skal kunne nyte Ghiblis mesterverk på norsk. Uten dyktige oversettere som ham ville knskje mange gått glipp av mye av nyansene og magien som gjør disse filmene så unike.

For de som er nysgjerrige på mer om oversettelse eller vil vite mer om Ghiblis univers, anbefales episoden om Magne Tørring i Radio Ghibli på det varmeste!

Siden lanseringen i 1988 har Min nabo Totoro blitt en av de mest ikoniske animasjonsfilmene i verden. Regissør Hayao Miyazakis mesterverk skildrer barndommens undring, naturens magi og familiekjærlighet på en måte som fortsatt resonnerer med publikum over hele verden. I en nylig episode av podkasten Radio Ghibli ble filmen analysert i lys av dens tematikk, inspirasjonskilder og kulturelle betydning.

Et eventyr forankret i japansk kultur

Min nabo Totoro skiller seg fra mange av Studio Ghiblis andre filmer ved at den ikke inneholder store konflikter eller actionfylte sekvenser. I stedet følger vi søstrene Satsuki og Mei som flytter til et gammelt hus på landsbygda sammen med faren sin, mens moren deres er innlagt på sykehus. Der oppdager de den mystiske skogsånden Totoro og en rekke andre magiske vesener.

Filmen gir et unikt innblikk i det rurale Japan på 1950-tallet, en periode preget av en blanding av tradisjonelle verdier og moderne utvikling. Som nevnt i podkastepisoden, var Miyazaki selv inspirert av sin egen barndom, og morens sykdomssituasjon gjenspeiler hans egne erfaringer med en syk mor. Dette gir filmen en autentisitet og emosjonell dybde som skiller den fra typiske barnefilmer.

Totoro: Et symbol på barndommens fantasi

En av de mest fascinerende aspektene ved Min nabo Totoro er hvordan filmen balanserer mellom virkelighet og fantasi. Totoro og de andre skogsvesenene kan tolkes både som ekte skapninger og som et uttrykk for barnas indre verden. I podkasten diskuteres det hvordan filmens magiske elementer er nøye integrert i en ellers realistisk setting, noe som gjør fortellingen mer tilgjengelig og troverdig.

Totoro har også blitt et kulturelt ikon, ikke bare i Japan, men globalt. Figuren er i dag selve logoen til Studio Ghibli, og hans vennlige og rolige natur representerer mye av det studioet står for: respekt for naturen, varme fortellinger og en dyp forståelse for barnets perspektiv.

Miljøbevissthet og japansk folklore

I likhet med mange av Miyazakis filmer, har Min nabo Totoro et sterkt miljøbudskap. Filmen fremhever harmoni mellom mennesker og natur, noe som reflekteres i landskapene, de majestetiske trærne og skogsåndenes tilstedeværelse. Podkastepisoden trekker paralleller mellom Totoro og japanske folketrovesener, som yōkai og kami, ånder som beskytter naturen og krever respekt fra menneskene.

Skildringen av det pastorale Japan gir også filmen en nostalgisk tone, noe som resonnerer sterkt hos japanske seere, særlig de som har opplevd landets raske urbanisering. Denne lengselen etter en enklere tid bidrar til filmens tidløse appell.

En film som vokste i popularitet

Til tross for sin ikonstatus i dag, var Min nabo Totoro ingen umiddelbar suksess da den først ble lansert. Som diskutert i Radio Ghibli, ble filmen opprinnelig utgitt som en dobbelvisning sammen med den langt mørkere Graven til ildfluene, en krigsfilm av Isao Takahata. Det var først etter at Min nabo Totoro ble vist på japansk TV at populariteten eksploderte. Markedsføring gjennom Totoro-bamser og leker bidro også sterkt til filmens kultstatus.

Konklusjon

Min nabo Totoro er mer enn bare en barnefilm; det er et kunstverk som fanger essensen av barndom, natur og familie. Gjennom sin enkle, men dypt rørende historie har filmen befestet sin plass som en av tidenes mest elskede animasjonsfilmer. Som podkastepisoden fra Radio Ghibli fremhever, er dette en film som fortsetter å inspirere nye generasjoner og minner oss om viktigheten av fantasi, respekt for naturen og ubetinget kjærlighet.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Totoro

Data notes:
My Neighbor Totoro | となりのトトロ | Tonari no Totoro

• Utgivelsesdato: 16. april 1988
• Lengde: 86 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Toru Hara

Bilde: © 1988 Hayao Miyazaki / Studio Ghibli

Da Laputa - Himmelslottet hadde premiere i 1986, markerte det begynnelsen på en ny æra innen japansk animasjon. Dette var den første filmen fra det nylig etablerte Studio Ghibli, og den skulle legge grunnlaget for studioets estetiske og narrative signatur. Filmen, regissert av Hayao Miyazaki, kombinerer eventyr, teknologi og dype samfunnsmessige refleksjoner. I en episode av podkasten Radio Ghibli ble denne filmen analysert, med særlig fokus på dens inspirasjoner, tematikk og kulturelle påvirkning.

En film inspirert av historie og industri

Miyazaki hentet mye av sin inspirasjon til Laputa fra virkelige hendelser. Som diskutert i podkasten, besøkte han Wales i 1985, hvor han observerte ettervirkningene av den store gruvearbeiderstreiken i Storbritannia. Disse inntrykkene farget filmens skildring av gruvesamfunnet der hovedpersonen Pazu vokser opp. Miyazakis empati for arbeiderklassen er tydelig i fremstillingen av gruvearbeiderne som hardtarbeidende og samholdsfokuserte, i kontrast til elitens jakt på makt og kontroll.

Magi, teknologi og moralske dilemmaer

Et av de mest interessante aspektene ved Laputa er dens utforskning av teknologiens dobbelthet. Som podkasten påpeker, representerer den svevende byen Laputa både en utopisk visjon og en potensiell destruktiv kraft. Krystallen som Sheeta bærer, symboliserer den gamle sivilisasjonens avanserte teknologi – en kraft som kan brukes til både skapelse og ødeleggelse. Dette speiler Miyazakis ofte gjentatte tema om hvordan mennesket misbruker teknologi, og hvordan naturen til slutt vil ta over.

Visuelle og musikalske mesterverk

En av de mest slående egenskapene ved Laputa er dens detaljerte animasjon og fengslende musikk. Ifølge Radio Ghibli har komponist Joe Hisaishis musikk en sentral rolle i å forsterke filmens emosjonelle dybde. Åpningstemaet skaper en følelse av eventyr, mens de mer melankolske tonene i senere scener understreker filmens tematikk om tapt kunnskap og utnyttelse av ressurser.

Symbolikk og relevans i dag

Laputa kan tolkes som en metafor for vår egen verden, hvor jakten på ressurser og makt ofte skjer på bekostning av miljøet og samfunnets svakeste. Podkasten trekker paralleller mellom filmens konflikt og dagens debatt om bærekraftig utvikling og teknologiens rolle i samfunnet. Robotene i filmen, som både fungerer som beskyttere og potensielle våpen, illustrerer hvordan teknologiens moralske verdi bestemmes av dem som kontrollerer den.

Konklusjon

Laputa: Himmelslottet står i dag som en av de viktigste filmene innen animasjonshistorien. Ikke bare definerte den Studio Ghiblis estetikk og fortellerstil, men den berørte også temaer som fortsatt er høyst relevante. Gjennom en velbalansert blanding av eventyr, sosial kommentar og visuell kunst, forblir filmen en tidløs klassiker. Som podkastepisoden fra Radio Ghibli så godt belyser, er dette en film som fortsatt har mye å lære oss – både om verden rundt oss og om oss selv.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Himmelslottet

Data notes:
Castle in the Sky | 天空の城ラピュタ | Tenkū no Shiro Rapyuta

• Utgivelsesdato: 2. august 1986
• Lengde: 124 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Isao Takahata

Bilder: © 1986 Hayao Miyazaki / Studio Ghibli

Only Yesterday | おもひでぽろぽろ | Omoide poro poro  

Alle bilder: © 1991 Hotaru Okamoto, Yuko Tone/Isao Takahata/Studio Ghibli, NH

Kiki's Delivery Service | 魔女の宅急便 | Majo no Takkyūbin

© 1989 Eiko Kadono/Hayao Miyazaki/Studio Ghibli, N