Få animasjonsfilmer har evnen til å bevege publikum på samme måte som Ildfluenes grav (1988). Isao Takahatas mesterverk er en av de mest hjerteskjærende skildringene av krigens konsekvenser, sett gjennom øynene til to foreldreløse barn. I en nylig episode av podkasten Radio Ghibli ble filmen grundig analysert, med vekt på dens historiske kontekst, emosjonelle slagkraft og visuelle særpreg.

En brutal virkelighet

Ildfluenes grav tar oss med til Japan mot slutten av andre verdenskrig. Vi følger søskenparet Seita og Setsuko, som mister moren sin i et amerikansk bombeangrep, mens faren er fraværende i marinen. De søker tilflukt hos slektninger, men møter avvisning og må til slutt overleve på egen hånd i et forlatt bomberom. Filmen skildrer deres desperate kamp mot sult og sykdom, og ender i en tragedie som etterlater seeren med en dyp følelse av sorg og refleksjon.

Historisk bakteppe

Podkastepisoden trekker frem den virkelige historiske bakgrunnen for filmen. Den er basert på en semi-selvbiografisk roman av Akiyuki Nosaka, som selv opplevde krigens herjinger. Bombingen av japanske byer, matmangel og sosial fragmentering skapte en desperat situasjon for mange barn, og filmen gjenskaper denne realiteten med en brutal ærlighet sjelden sett i animasjon.

Visuelle og stilistiske valg

I motsetning til mange andre Studio Ghibli-filmer, har Ildfluenes grav en nedtonet, realistisk visuell stil. Podkastepisoden påpeker hvordan filmen bruker dempede farger og en nesten dokumentarisk tilnærming til animasjonen for å understreke historiens alvor. Bruken av brune kantlinjer i stedet for sorte gir filmen et mykere, men likevel rått preg.

En spesielt effektiv symbolikk er bruken av ildfluer, som både representerer livets skjørhet og krigens destruktive kraft. Scenen hvor Setsuko spør «Hvorfor dør ildfluene så fort?» blir et rørende bilde på barnas egen skjebne.

Krigens moralske kompleksitet

Filmen er mer enn bare en antikrigsfortelling – den utforsker også temaer som stolthet, samfunnets ansvar og individets valg i ekstreme situasjoner. Seitas beslutning om å forlate tanten, selv om han kunne fått hjelp, har vært gjenstand for mye debatt. Podkastepisoden diskuterer hvordan filmen balanserer mellom å vise Seita som et offer og en karakter med egne feiltrinn, noe som gir fortellingen dybde og realisme.

En tidløs film med en sterk advarsel

Selv om Ildfluenes grav ble lansert samtidig med Min nabo Totoro, kunne ikke filmene vært mer forskjellige. Der Totoro tilbyr en varm og magisk flukt, konfronterer Ildfluenes grav oss med den brutale sannheten om krigens virkelige ofre – barna. Podkasten reflekterer over hvordan filmen fortsatt er relevant i dag, som en påminnelse om krigens konsekvenser og nødvendigheten av empati og humanisme.

Ildfluenes grav er en film som etterlater et varig inntrykk. Den er ikke lett å se, men dens kraft og budskap gjør den uunngåelig for enhver som ønsker en dypere forståelse av både filmkunst og menneskelig lidelse.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Ildfluene

Data notes:
Grave of the Fireflies | 火垂るの墓 | Hotaru no Haka

• Utgivelsesdato: 16. april 1988
• Lengde: 88 minutter
• Regissør: Isao Takahata
• Produsent: Toru Hara

Bilder: © Akiyuki Nosaka / Shinchosha,1988

For mange av oss er Studio Ghibli ensbetydende med magiske historier, vakker animasjon og uforglemmelige karakterer. Men hvordan blir disse japanske filmene til på norsk? I en tidligere episode av podkasten Radio Ghibli fikk vi et fascinerende (og til tider ganske lærerikt) innblikk i dette gjennom en samtale med Magne Tørring, en av Norges fremste oversettere av japansk litteratur og film.

Hvem er denne magiske oversettermannen?

Magne Tørring har en dyp forstand på japansk kultur, etter å ha bodd flere år i Japan og studert språket i dybden. Han har oversatt flere japanske romaner til norsk, men kanskje enda mer kjent (synes ihvertfall vi!) for sitt arbeid med å trylle fram norske versjoner av Studio Ghibli-filmer. Blant filmene han har jobbet med finner vi Chihiro og heksene, Prinsesse Mononoke, Vinden stiger og den nyeste storfilmen Gutten og hegren.

Mer enn Google Translate

En av de mest interessante delene av samtalen var hvordan det å oversette en animasjonsfilm skiller seg fra å oversette en bok. Teksting og dubbing krever ulike teknikker. Mens teksting ofte innebærer å forenkle setninger for å passe innenfor tid og plassbegrensninger, krever dubbing at oversettelsen tilpasses karakterenes lepper og talehastighet. Og nei, det holder ikke bare å «synge med» i filmen.

For eksempel nevnte Tørring utfordringen med å finne norske ekvivalenter til japanske uttrykk. Et godt eksempel er den japanske frasen itadakimasu, som sies før et måltid. – "Jeg prøver å bruke noe som føles naturlig på norsk, enten det er 'vel bekomme' eller 'nam nam', avhengig av sammenhengen," forklarer han i podkasten.

Ghiblis filmer: Fra lodne venner til filosofiske kriser

Studio Ghibli har filmer som treffer alle aldersgrupper, noe som gjør oversettelse til en krevende (og tidvis surrealistisk) oppgave. Tørring pekte på hvordan filmer som Min nabo Totoro er laget for de yngste, mens Vinden stiger er mer for voksne som liker å gruble over livets meningsløshet (eller flymaskiner). Hans personlige favoritter inkluderer Prinsesse Mononoke, som han beskriver som en "sterk og tidløs historie", og Chihiro og heksene, den første Ghibli-filmen han selv så.

Når oversetteren plutselig blir frosk

Jeg husker at både jeg og Ingar nesten satte ramunen i halsen da Tørring avslørte at han selv har hatt en liten stemmerolle i en av filmene han har oversatt. I den norske dubbingen av Chihiro og heksene kan han høres som "frosk nummer fire", som i panikk roper at gjestene må trekke seg tilbake når en stinkegud ankommer badehuset. Altså, hvor mange kan skryte av å ha vært en skrekkslagen amfibie i en Oscar-vinnende film?

Et yrke for språkninjaer

Som Tørring nevnte i samtalen, er oversettelse en kreativ prosess som krever mer enn bare språklig kunnskap og en ordbok fra 90-tallet. – "En oversettelse skal føles sømløs, slik at seeren ikke tenker over at de leser en tekst," sier han. Dette gjelder spesielt for filmteksting, hvor seeren må kunne få med seg dialogen uten å miste det visuelle.

Tørrings arbeid med Gutten og hegren er et godt eksempel på hvordan oversettelse kan forme filmopplevelsen. Han brukte en arbeidsuke på filmen og jobbet direkte i et program for å sikre at tekstingen ble så presis og naturlig som mulig. (Ja, det tok bare én uke. Snakk om effektivitet!) 

I Gutten og hegren kom Tørring på det fantastiske orde for disse papir-greien som flyr rund: vrimlevimsene! Et orginalt ord laget av Tørring!

Magiske filmer, magiske ord

Dert var fantastiske å sitte å lytte til Magne Tørring og hans arbeid med Ghiblifilmene. Det ble en god påminnelse om hvor viktig godt oversettelsesarbeid er for at vi skal kunne nyte Ghiblis mesterverk på norsk. Uten dyktige oversettere som ham ville knskje mange gått glipp av mye av nyansene og magien som gjør disse filmene så unike.

For de som er nysgjerrige på mer om oversettelse eller vil vite mer om Ghiblis univers, anbefales episoden av Radio Ghibli på det varmeste!

Siden lanseringen i 1988 har Min nabo Totoro blitt en av de mest ikoniske animasjonsfilmene i verden. Regissør Hayao Miyazakis mesterverk skildrer barndommens undring, naturens magi og familiekjærlighet på en måte som fortsatt resonnerer med publikum over hele verden. I en nylig episode av podkasten Radio Ghibli ble filmen analysert i lys av dens tematikk, inspirasjonskilder og kulturelle betydning.

Et eventyr forankret i japansk kultur

Min nabo Totoro skiller seg fra mange av Studio Ghiblis andre filmer ved at den ikke inneholder store konflikter eller actionfylte sekvenser. I stedet følger vi søstrene Satsuki og Mei som flytter til et gammelt hus på landsbygda sammen med faren sin, mens moren deres er innlagt på sykehus. Der oppdager de den mystiske skogsånden Totoro og en rekke andre magiske vesener.

Filmen gir et unikt innblikk i det rurale Japan på 1950-tallet, en periode preget av en blanding av tradisjonelle verdier og moderne utvikling. Som nevnt i podkastepisoden, var Miyazaki selv inspirert av sin egen barndom, og morens sykdomssituasjon gjenspeiler hans egne erfaringer med en syk mor. Dette gir filmen en autentisitet og emosjonell dybde som skiller den fra typiske barnefilmer.

Totoro: Et symbol på barndommens fantasi

En av de mest fascinerende aspektene ved Min nabo Totoro er hvordan filmen balanserer mellom virkelighet og fantasi. Totoro og de andre skogsvesenene kan tolkes både som ekte skapninger og som et uttrykk for barnas indre verden. I podkasten diskuteres det hvordan filmens magiske elementer er nøye integrert i en ellers realistisk setting, noe som gjør fortellingen mer tilgjengelig og troverdig.

Totoro har også blitt et kulturelt ikon, ikke bare i Japan, men globalt. Figuren er i dag selve logoen til Studio Ghibli, og hans vennlige og rolige natur representerer mye av det studioet står for: respekt for naturen, varme fortellinger og en dyp forståelse for barnets perspektiv.

Miljøbevissthet og japansk folklore

I likhet med mange av Miyazakis filmer, har Min nabo Totoro et sterkt miljøbudskap. Filmen fremhever harmoni mellom mennesker og natur, noe som reflekteres i landskapene, de majestetiske trærne og skogsåndenes tilstedeværelse. Podkastepisoden trekker paralleller mellom Totoro og japanske folketrovesener, som yōkai og kami, ånder som beskytter naturen og krever respekt fra menneskene.

Skildringen av det pastorale Japan gir også filmen en nostalgisk tone, noe som resonnerer sterkt hos japanske seere, særlig de som har opplevd landets raske urbanisering. Denne lengselen etter en enklere tid bidrar til filmens tidløse appell.

En film som vokste i popularitet

Til tross for sin ikonstatus i dag, var Min nabo Totoro ingen umiddelbar suksess da den først ble lansert. Som diskutert i Radio Ghibli, ble filmen opprinnelig utgitt som en dobbelvisning sammen med den langt mørkere Graven til ildfluene, en krigsfilm av Isao Takahata. Det var først etter at Min nabo Totoro ble vist på japansk TV at populariteten eksploderte. Markedsføring gjennom Totoro-bamser og leker bidro også sterkt til filmens kultstatus.

Konklusjon

Min nabo Totoro er mer enn bare en barnefilm; det er et kunstverk som fanger essensen av barndom, natur og familie. Gjennom sin enkle, men dypt rørende historie har filmen befestet sin plass som en av tidenes mest elskede animasjonsfilmer. Som podkastepisoden fra Radio Ghibli fremhever, er dette en film som fortsetter å inspirere nye generasjoner og minner oss om viktigheten av fantasi, respekt for naturen og ubetinget kjærlighet.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Totoro

Data notes:
My Neighbor Totoro | となりのトトロ | Tonari no Totoro

• Utgivelsesdato: 16. april 1988
• Lengde: 86 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Toru Hara

Bilde: © 1988 Hayao Miyazaki/Studio Ghibli

Da Laputa - Himmelslottet hadde premiere i 1986, markerte det begynnelsen på en ny æra innen japansk animasjon. Dette var den første filmen fra det nylig etablerte Studio Ghibli, og den skulle legge grunnlaget for studioets estetiske og narrative signatur. Filmen, regissert av Hayao Miyazaki, kombinerer eventyr, teknologi og dype samfunnsmessige refleksjoner. I en episode av podkasten Radio Ghibli ble denne filmen analysert, med særlig fokus på dens inspirasjoner, tematikk og kulturelle påvirkning.

En film inspirert av historie og industri

Miyazaki hentet mye av sin inspirasjon til Laputa fra virkelige hendelser. Som diskutert i podkasten, besøkte han Wales i 1985, hvor han observerte ettervirkningene av den store gruvearbeiderstreiken i Storbritannia. Disse inntrykkene farget filmens skildring av gruvesamfunnet der hovedpersonen Pazu vokser opp. Miyazakis empati for arbeiderklassen er tydelig i fremstillingen av gruvearbeiderne som hardtarbeidende og samholdsfokuserte, i kontrast til elitens jakt på makt og kontroll.

Magi, teknologi og moralske dilemmaer

Et av de mest interessante aspektene ved Laputa er dens utforskning av teknologiens dobbelthet. Som podkasten påpeker, representerer den svevende byen Laputa både en utopisk visjon og en potensiell destruktiv kraft. Krystallen som Sheeta bærer, symboliserer den gamle sivilisasjonens avanserte teknologi – en kraft som kan brukes til både skapelse og ødeleggelse. Dette speiler Miyazakis ofte gjentatte tema om hvordan mennesket misbruker teknologi, og hvordan naturen til slutt vil ta over.

Visuelle og musikalske mesterverk

En av de mest slående egenskapene ved Laputa er dens detaljerte animasjon og fengslende musikk. Ifølge Radio Ghibli har komponist Joe Hisaishis musikk en sentral rolle i å forsterke filmens emosjonelle dybde. Åpningstemaet skaper en følelse av eventyr, mens de mer melankolske tonene i senere scener understreker filmens tematikk om tapt kunnskap og utnyttelse av ressurser.

Symbolikk og relevans i dag

Laputa kan tolkes som en metafor for vår egen verden, hvor jakten på ressurser og makt ofte skjer på bekostning av miljøet og samfunnets svakeste. Podkasten trekker paralleller mellom filmens konflikt og dagens debatt om bærekraftig utvikling og teknologiens rolle i samfunnet. Robotene i filmen, som både fungerer som beskyttere og potensielle våpen, illustrerer hvordan teknologiens moralske verdi bestemmes av dem som kontrollerer den.

Konklusjon

Laputa: Himmelslottet står i dag som en av de viktigste filmene innen animasjonshistorien. Ikke bare definerte den Studio Ghiblis estetikk og fortellerstil, men den berørte også temaer som fortsatt er høyst relevante. Gjennom en velbalansert blanding av eventyr, sosial kommentar og visuell kunst, forblir filmen en tidløs klassiker. Som podkastepisoden fra Radio Ghibli så godt belyser, er dette en film som fortsatt har mye å lære oss – både om verden rundt oss og om oss selv.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Himmelslottet

Data notes:
Castle in the Sky | 天空の城ラピュタ | Tenkū no Shiro Rapyuta

• Utgivelsesdato: 2. august 1986
• Lengde: 124 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Isao Takahata

Bilder: © 1986 Hayao Miyazaki/Studio Ghibli

Only Yesterday | おもひでぽろぽろ | Omoide poro poro  

Alle bilder: © 1991 Hotaru Okamoto, Yuko Tone/Isao Takahata/Studio Ghibli, NH

Kiki's Delivery Service | 魔女の宅急便 | Majo no Takkyūbin

© 1989 Eiko Kadono/Hayao Miyazaki/Studio Ghibli, N

Det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli ble grunnlagt i juni 1985 av regissørene Hayao Miyazaki og Isao Takahata, sammen med produsenten Toshio Suzuki. Studioet oppsto etter suksessen til Miyazakis film Nausicaä fra Vindens dal (1984), en film som hadde blitt produsert av Topcraft. På bakgrunn av filmens popularitet bestemte trioen seg for å etablere et dedikert animasjonsstudio for å lage høykvalitets animerte filmer - "et voila" resten er historie!

Studio Ghibli ble kjent for å være pionérene innen japansk animasjon, og ble kjent for sine visuelt slående og følelsesmessig gripende filmer, som ofte utforsker temaer som miljøvern, pacifisme, menneskelig forbindelse og magi.

GHIBLI OG VESTEN

Det tok noe tid før filmene til Miyazaki & Co fikk anerkjennelse i verden. Da filmene først ble "oppdaget" av det vestlige publikum, ble de fort elsket og ble en viktig bidragsyter for både japansk, men også vestlig pop-kultur. Studio Ghilbi har mottatt flere internasjonale anerkjennelser og vant oscar-priser for filmene Chihiro og heksene (2001) og Gutten og hegren (2023).

FUNFACT: Navnet "Ghibli" stammer fra det italienske ordet for en ørkenvind, og symboliserer studioets mål om å bringe en frisk og kreativ bris til den japanske animasjonsindustrien. 

Bilde: © NHK

Få animasjonsfilmer har hatt like stor innflytelse som Nausicaä of the Valley of the Wind (1984). Selv om filmen teknisk sett ble produsert før etableringen av Studio Ghibli, regnes den ofte som startpunktet for det ikoniske animasjonsstudioet. Hayao Miyazakis storslåtte eventyr kombinerer miljøbevissthet, mytologi og en sterk kvinnelig hovedkarakter, og la grunnlaget for de temaene som skulle prege hans senere verk. I en nylig episode av podkasten Radio Ghibli ble filmen analysert i lys av dens historiske, kulturelle og miljømessige perspektiver.

En postapokalyptisk fremtidsvisjon

Handlingen utspiller seg i en fjern fremtid, omtrent tusen år etter en katastrofal krig kjent som "De syv dagers ild", som ødela menneskelig sivilisasjon. Jorden er nå preget av giftige skoger, gigantiske muterte insekter og spredte menneskelige bosetninger som kjemper for overlevelse. Midt i dette kaoset finner vi den fredelige Vindens dal, hjemmet til prinsesse Nausicaä. Hennes dype forståelse for naturen og ønske om harmoni mellom mennesker og miljø står i sterk kontrast til de krigerske nasjonene som ønsker å utnytte jordens ressurser for egen vinning.

Miyazakis inspirasjonskilder

Ifølge podkastepisoden hentet Miyazaki inspirasjon fra flere kilder, både historiske og litterære. En av de viktigste er hans egen manga, som han begynte å tegne i 1982, og som filmen er basert på. Serien fortsatte frem til 1994, noe som betyr at filmen kun dekker en liten del av den omfattende historien.

Videre nevnes Miyazakis fascinasjon for europeiske tegneserier, spesielt verkene til den franske kunstneren Jean "Mœbius" Giraud. Hans innflytelse er tydelig i filmens visuelle stil, med detaljerte bakgrunner og komplekse design. Også japansk mytologi og folketro har spilt en viktig rolle, særlig i fremstillingen av naturens åndelige aspekter.

Miljøtema og økologisk bevissthet

Et sentralt tema i filmen er menneskets forhold til naturen, og hvordan teknologiske fremskritt ofte fører til ødeleggelse hvis de ikke balanseres med respekt for miljøet. Radio Ghibli trekker paralleller mellom filmens budskap og virkelige miljøkatastrofer, som kvikksølvforgiftningen i Minamata på 1950-tallet. Denne hendelsen, hvor industriforurensning forårsaket alvorlige helseproblemer for lokalbefolkningen, var en av de første store miljøskandalene i etterkrigstidens Japan og bidro til landets strenge miljølover på 1970-tallet.

En unik visuell og musikalsk opplevelse

Filmens estetikk skiller seg ut med sin detaljrike animasjon og sin særegne bruk av farger. I motsetning til de fargerike verdenene i senere Ghibli-filmer, har Nausicaä en mer dempet palett, preget av jordfarger og en diffus visuell stil som reflekterer den forurensede atmosfæren. Dette skaper en følelse av melankoli og skjønnhet på samme tid.

Joe Hisaishis musikk spiller en avgjørende rolle i å forsterke filmens stemning. Soundtracket kombinerer klassiske orkestrale elementer med elektroniske lyder, noe som gir en nesten futuristisk, men samtidig tidløs følelse. Ifølge podkasten gir de ulike musikalske temaene liv til både karakterer og omgivelser, og understreker filmens underliggende emosjonelle dybde.

Nausicaä som feministisk ikon

Podkastepisoden diskuterer også Nausicaäs rolle som en av de første sterke kvinnelige hovedpersonene i japansk animasjon. Hun er både en leder, en forsker og en kriger, men fremstår aldri som en stereotype. I stedet er hun en karakter som leder med empati og visdom, snarere enn rå makt. Hennes evne til å kommunisere med naturen og forstå dens komplekse balanse gjør henne til en brobygger mellom mennesker og miljø, og en karakter som fortsatt føles relevant i dag.

Konklusjon

Nausicaä of the Valley of the Wind er mye mer enn en animasjonsfilm; den er et kunstverk som utforsker menneskets plass i verden og de konsekvensene våre handlinger har for naturen. Filmen la grunnlaget for Studio Ghiblis unike fortellerstil og tematikk, og står fortsatt som en milepæl innen animasjon. Som diskutert i Radio Ghibli, er dette en film som ikke bare imponerer visuelt, men som også gir oss et viktig budskap om bærekraft og ansvar. I en tid hvor klimakrisen er mer aktuell enn noensinne, er Nausicaä en påminnelse om hvor viktig det er å leve i harmoni med vår planet.

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Nausicaä

Data notes:
Nausicaä of the Valley of the Wind / 風の谷のナウシカ / Kaze no Tani no Naushika

• Utgivelsesdato: 11. mars 1984
• Lengde: 116 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Isao Takahata

Bilde: © 1984 Hayao Miyazaki/Studio Ghibli

Lupin III: The Castle of Cagliostro | ルパン三世 カリオストロの城 | Rupan Sansei Kariosutoro no Shiro
Bilder: Monkey Punch All Rights Reserved. © TMS All Rights Reserved.

Studio Ghibli sine filmer er ikke bare animasjonsfilmer; de er altoppslukende opplevelser som transporterer publikum inn i verdener fylt med undring, følelser og stille introspeksjon. Hva skiller deres historiefortelling fra andre filmstudioer?

FEIRING AV DET VANLIGE

I motsetning til tradisjonell vestlig animasjon, som ofte fokuserer på ekstraordinære eventyr, finner Ghibli-filmer magi i hverdagen. Filmer som Min nabo Totoro og Kiki's budservice fremhever enkle øyeblikk som det å lage mat, gå gjennom naturen eller sitte i stillhet, og gjøre øyeblikkene til noe dyptgående.

KOMPLEKSE OG NYANSERTE KARAKTERER

Studio Ghibli handler sjelden med enkle helter og skurker. I stedet er karakterene lagdelte og til dels moralsk komplekse. Selv antagonister, som Lady Eboshi i Prinsesse Mononoke eller Yubaba i Chihiro og heksene, har motivasjoner som gjør dem relaterbare i stedet for direkte onde.

DYP FORBINDELSE TIL NATUREN

Ghiblis verdener er ofte dypt sammenvevd med naturen. Filmer som Nausicaä av Vindens dal og Prinsesse Mononoke utforsker menneskehetens delikate forhold til miljøet, og oppfordrer seerne til å respektere og sameksistere med naturen.

VEKST OG SELVOPPDAGELSE

Mange Ghibli-hovedpersoner, fra Chihiro i Chihiro og heksene til Sophie i Det levende slottet, legger ut på selvoppdagelsesreiser. Disse fortellingene er ikke avhengige av ytre konflikter alene, men fokuserer på intern transformasjon, noe som gjør dem dypt personlige og relaterbare.

En følelse av undring og melankoli

Studio Ghibli balanserer mesterlig innfall med en slags stille tristhet, og gjenspeiler barndommens og livets flyktige natur. Denne bittersøte tonen, sett i filmer som Whisper of the Heart og Vinden stiger, gir historiene deres en følelsesmessig dybde som henger igjen lenge etter at ruleteksten er ferdig.

Studio Ghiblis historiefortelling varer fordi den taler til hjertet. Enten det er gjennom fantastiske bilder, rike temaer eller dypt menneskelige karakterer, minner filmene oss på å senke farten, sette pris på verden rundt oss og finne skjønnhet i de små øyeblikkene.

Bilde: © NHK