Chihiro og heksene er ikke en klassisk heltehistorie. Det er ikke en film som kjemper for å bli forstått. Den ber deg i stedet om å lytte, vente og – hvis du tør – å gå gjennom porten. Det er nettopp det Chihiro gjør. Ikke fordi hun vil, men fordi hun må.

Filmen åpner med at Chihiro og foreldrene hennes kjører inn i det ukjente, bokstavelig talt og metaforisk. De tar en avstikker. Et gammelt tunnel-lignende bygg leder til en forlatt fornøyelsespark – og når skumringen kommer befinner vi oss i åndenes verden. En verden som er både fortryllende og urovekkende, bebodd av glemte guder og travle ånder, og hvor det å miste navnet sitt betyr å miste seg selv.

En kritikk av grådighet og glemsel

Det tar ikke lang tid før foreldrene blir forvandlet til griser, bokstavelig talt slukt av sin egen appetitt. Det groteske måltidet de kaster seg over blir en straff – eller kanskje bare en konsekvens. I Miyazakis univers er grådighet aldri bare en karakterbrist – det er en strukturell trussel. Det handler om en kultur som spiser mer enn den forstår.

Badet hvor åndene kommer for å rense seg er et kommersielt drivhus – en fabrikk for nytelse. Her er ikke spiritualitet hellig. Den er en vare. Og i toppen av det hele sitter heksa Yubaba, dekadent, dominerende og kompleks. Hun styrer et hierarki som reflekterer et samfunn der verdi måles i arbeid, og identitet kan tas fra deg med en signatur.

Den som arbeider, skal også få være

Chihiro må jobbe. Ikke som straff, men som redning. Arbeid er måten hun overlever på. Gjennom handling, gjennom slit, begynner hun å finne seg selv igjen. I det hun vasker den stinkende elveguden, drar ut sykler og søppel fra en kropp fylt med forurensning, gjenfinner både hun og ånden sin egentlige form.

Denne scenen – både ekkel og vakker – er en åpenbar kommentar til hvordan vi behandler naturen. Men den er også personlig: For å bli hel må du gjennom gjørma. Det er smertefullt, men nødvendig.

Noface – speilbildet av vår lengsel

Blant filmens mange uforglemmelige karakterer er No-Face kanskje den mest forstyrrende. Han er stille, tilstede, og alltid ventende. Når Chihiro slipper ham inn, gjør hun det i godhet. Men han vokser seg stor på det han tror hun ønsker: Gull, oppmerksomhet, validering. Og i forsøket på å bli elsket, blir han et monster.

No-Face er det som skjer når vi ikke vet hvem vi er, og søker bekreftelse i feil kilder. Han er alle som noensinne har mistet seg selv i jakt på å bli sett.

Navnet, identiteten, friheten

Yubaba tar Chihiros navn – gir henne et nytt, "Sen", og med det forsvinner noe av jentas personlighet. Å miste navnet er å miste seg selv, men også å få muligheten til å bygge noe nytt. Og nettopp i denne prosessen ligger filmens kjerne: Transformasjon. Ikke ved magi, men ved handling, valg og kjærlighet.

En reise tilbake

Til slutt får Chihiro muligheten til å reise tilbake. Foreldrene, nå forvandlet tilbake fra griser, husker ingenting. Men hun gjør det. Hun har gått gjennom en verden fylt av fare, skjønnhet og prøvelser – og kommet ut som noe annet. Ikke en annen, men mer seg selv.

Chihiro og heksene er en film som minner oss på at reisen innover er like virkelig som reisen ut. Den lærer oss at verden er mer sammensatt enn godt og ondt – og at vi må gjøre en innsats for å huske hvem vi er.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 27 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Chihiro og heksene

Data notes:
Spirited Away | 千と千尋の神隠し | Sen to Chihiro no Kamikakushi

• Utgivelsesdato:  20. juli, 2001 (Japan)
• Lengde: 125 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2001 Hayao Miyazaki/Studio Ghibli, NDDTM, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.