Noen historier begynner med en tilfeldighet. En katt i veibanen. En jente som handler instinktivt. Og før hun vet ordet av det, er Haru på vei til å gifte seg med en katteprins.

Katteprinsen er en film som ikke alltid gir mening, men som nesten alltid er sjarmerende. Det er en slags leken, lett og litt rotete drøm – fortalt som om den kom rett fra hodet til en tenåring med for mye fantasi og for lite redaktør. Og det er kanskje nettopp meningen.

Et sidespor – og et eksperiment

Filmen ble opprinnelig bestilt som en 20-minutters kortfilm til en fornøyelsespark. Men da prosjektet falt gjennom, tok Studio Ghibli det videre – og ga en ny regissør, Hiroyuki Morita, muligheten til å skape sin første spillefilm. Det er noe ved hele prosjektet som bærer preg av det: en slags mellomting mellom prøverom og lekeplass.

Sammenlignet med store Ghibli-verk som Chihiro og heksene eller Kiki's Budservice, føles Katteprinsen enklere, både visuelt og fortellermessig. Den er lettere, mindre ambisiøs, men den har også en lekenhet som mange vil sette pris på.

Kattekonger, dans og portaler

Det mest fascinerende med filmen er kanskje hvor ubekymret den er for struktur. Plottet tar krumspring, karakterer dukker opp og forsvinner, og portaler åpnes mer av behov enn logikk. Noen av sekvensene – som kongens palass, kattelabyrinten, og den høyst uortodokse redningsaksjonen – minner mest av alt om en drøm man prøver å huske neste morgen.

Og midt i alt dette: Baronen, en elegant statuekatt med flosshatt, og Muta, den gretne følgesvennen som er like mye bulldoser som katt. De gir filmen tyngde og komedie, og fungerer nesten som Harus indre stemmer – fornuft og motvilje på to bein.

En film fra Shizuku notatbok?

I Katteprins-episoden vår i Radio Ghibli-podkasten ble det foreslått en tolkning som gir filmen en ekstra dimensjon: Hva om dette er fortellingen Shizuku skrev i Whisper of the Heart? Hvis du ser Katteprinsen som fantasiverket til en tenåringsjente, gir det mening at den er litt haltende, litt uferdig – men samtidig full av entusiasme, kjærlighet for karakterene og vilje til å prøve noe stort.

Plutselig er filmens naive overganger og barnslige vendinger ikke svakheter, men trekk ved en indre verden under utvikling. Den blir et uttrykk for unge drømmer – ustyrlige, men ekte.

En reise som ikke trenger å være perfekt

På slutten av filmen har Haru lært å stole mer på seg selv. Hun sier nei til katteprinsen, og ja til seg selv. Det er ingen stor moralsk oppvåkning, men en liten forflytning i riktig retning – og kanskje det er nok. Noen ganger trenger vi ikke å bli noe nytt. Vi trenger bare å velge å være oss selv, fullt og helt.

Tittelen som avslører filmens kjerne

Den japanske tittelen, 猫の恩返し (Neko no Ongaeshi), betyr bokstavelig talt "Kattens tilbakebetaling av en god gjerning". Det handler altså om takknemlighet. Og filmen spinner rundt dette enkle premisset: at én god gjerning kan føre til uventede – og kanskje til og med fantastiske – konsekvenser.

På den måten minner Katteprinsen oss på verdien av det uegennyttige. Av å handle riktig, selv når ingen ser på. Og av å våge å si nei – som Haru til slutt gjør, når hun blir presset til å gifte seg med prinsen.

Filmen er underlig og uklar, men har en sjarme som anbefales på det varmeste.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 29 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Katteprinsen

Data notes:
The Cat Returns | 猫の恩返し | Neko no Ongaeshi

• Utgivelsesdato:  20. juli, 2002 (Japan)
• Lengde: 75 minutter
• Regissør: Reiko Yoshida
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2002 Aoi Hiiragi/Reiko Yoshida/Studio Ghibli, NDHMT, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.