Det levende slottet er en film som vandrer. Ikke bare fordi selve slottet beveger seg over landskapet på knirkete metallføtter, men fordi hele filmen virker som om den prøver å finne ut hvor den hører hjemme. Alt henger sammen, men ikke alltid logisk.

I podkasten Radio Ghibli snakket vi om hvordan filmen treffer på det emosjonelle planet selv når den virker ustrukturert. For dette er ikke bare en fortelling – det er et følelsesmessig kart, med villedende stier, brå svinger og uventede områder.

En heks, et slott og en forbannelse

Historien begynner lavmælt: Sofie, en stille ung kvinne med lav selvtillit, driver en hattebutikk. Når hun møter den mystiske trollmannen Hauru, blir hun forvandlet til en eldre kvinne av den sjalu Heksa fra Ødelandet. Forvandlingen sender henne ut på en reise – ikke bare geografisk, men også emosjonell.

Det er her Miyazaki begynner å utforske alderdom som metafor. Sofies fysiske forvandling speiler hennes indre utvikling. Jo mer hun finner sin stemme, står opp for seg selv, og handler ut fra kjærlighet – desto yngre blir hun. Ikke konsekvent, men gradvis. Alderdommen blir et visuelt uttrykk for tvil og frykt, og ungdommen et symbol på modning, ikke uskyld.

Slottet som sjelens refleksjon

Slottet selv er kanskje filmens mest geniale karakter. Det er ikke bare et byggverk – det er en forlengelse av Hauru. Rotete, sammensatt, i stadig bevegelse. Det er et sted med mange dører, som fører til forskjellige virkeligheter. Akkurat som Hauru – en person med mange ansikter, flyktig identitet og et hjerte han har gitt bort (bokstavelig talt).

Når Sofie kommer inn i slottet, gjør hun det mange kvinner har gjort før henne i eventyr og virkelighet: hun begynner å rydde. Men dette er ikke en moralsk straff eller et tradisjonelt kjønnsmønster – det er en handling som transformerer. Slottet begynner å endre seg i takt med Hauru. Kaoset blir gradvis et hjem.

Krig som kulisse, ikke klimaks

Noen kritikere har kalt filmen rotete, og det er ikke uten grunn. Den politiske bakgrunnen – en krig mellom to nasjoner – virker tidvis tilfeldig og underutviklet. Krigen finnes, men den angår oss sjelden direkte. Den er som et tordenvær i horisonten: mektig, men aldri helt i fokus.

Miyazaki har selv sagt at filmen var et uttrykk for hans frustrasjon med Irak-krigen. Men i stedet for å lage en frontlinjefilm, valgte han å vise hva krig gjør med sjeler – med hjerter. Når Hauru forvandles til et fuglemonster og mister seg selv i kampen, er det ikke bare kroppslig, men moralsk. Krigen sliter på ham, bokstavelig talt.

En kjærlighetshistorie uten regler

Det mest gripende aspektet ved filmen er forholdet mellom Sofie og Hauru. Deres kjærlighet vokser ikke gjennom ord, men handling. Hun ser hvem han egentlig er – bak glamour, frykt og forfengelighet – og han ser henne, ikke som en gammel kvinne, men som en partner, en styrke, en sjel.

Når han til slutt får hjertet sitt tilbake, sier han: «Det føles så tungt.» Og Sofie svarer: «Et hjerte er tungt.» Det er kanskje filmens mest poetiske øyeblikk. For kjærlighet er ikke lett. Den bærer, og den binder. Og det er først når Hauru tør å kjenne vekten av det, at han blir hel.

En avslutning som svever

Avslutningen er på mange måter like uventet som filmens narrative struktur. En prins forvandles fra et fugleskremsel. Krigen opphører brått. Slottet blir gjenoppbygd, svever. Ingenting forklares helt. Og kanskje er det meningen.

I podkasten ble vi fort enige om hvor lite tilfredsstillende noen av svarene var. Men kanskje filmen aldri handlet om å få svar. Kanskje Det levende slottet er som kjærligheten selv: rotete, uforutsigbar, men dypt menneskelig.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 32 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Det levende slottet

Data notes:
Howl´s Moving Castle | ハウルの動く城 | Hauru no Ugoku Shiro

• Utgivelsesdato:  5. sept., 2004 (Japan)
• Lengde: 119 minutter
• Regissør: Hayao Miyazaki
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2004 Diana Wynne Jones/Hayao Miyazaki/Studio Ghibli, NDDMT, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.