Det begynner med et mord! En prins, Arren, tar livet av sin egen far og rømmer uten mål – drevet av skygger og frykt. Så møter han en trollmann, en landsby, en mystisk jente, og en verden der magiens balanse er truet. Alt dette høres ut som et klassisk fantasyepos. Og det prøver Jordsjø-krønikene virkelig å være.

Problemet er at filmen vil for mye, men lander på for lite.

En sønn i skyggen av en mester

Filmen ble regissert av Goro Miyazaki, sønn av Hayao Miyazaki, og det er umulig å ikke merke den arven – og vekten av den. Goro hadde lite bakgrunn i filmens verden før han fikk regissøransvaret for Jordsjø-krønikene. Det ble raskt tydelig at dette ikke bare var en filmproduksjon, men et åpent far–sønn-drama.

I podkasten Radio Ghibli snakker vi om hvordan Miyazaki senior visstnok skal ha forlatt en tidlig visning av filmen etter én time, fordi det “føltes som tre”. En uttalelse som både sier noe om farens forventninger – og filmens tempo.

Basert på, men ikke tro mot

Filmen henter inspirasjon fra fantasyserien Earthsea av Ursula K. Le Guin – en dypt filosofisk og språkbevisst fortelling som gjennom flere bøker undersøker makt, balanse og identitet. Men filmens forhold til kildematerialet er – mildt sagt – kreativt.

Le Guin selv sa det kanskje best: “Det er en fin film. Men det er ikke min bok.” Spesielt mislikte hun voldsnivået og hvordan filmen reduserte det moralske landskapet til én ond trollmann som måtte beseires. I originalen handler det ikke om å drepe det onde – men å gjenopprette balanse.

En verden som mangler liv

Filmen ser fantastisk ut. Det er Ghibli, tross alt. De malte ørkenlandskapene, stjernehimlene og de gamle ruinene er vakre. Men det som mangler, er bevegelse under overflaten. Verdenen føles tom, karakterene flate, og de narrative bruddene mange. Det bygges opp til noe – men payoffen uteblir.

Arrens indre konflikt, forholdet til Tenar og Therru, og til og med skurken Cob – alt virker løst skissert. Mange ideer introduseres, men få følges opp. Filmen åpner store dører, men lar oss ofte stå i gangen.

Kjønn, stemmer og disharmoni

En interessant detalj, som vi diskuterte i podkasten, er hvordan skurken Cob fremstår androgyn – med feminine trekk, men omtalt som mann. Dette er ikke uvanlig i japansk animasjon, og kan brukes for å skape en subtil disharmoni eller uro. Men som så mye annet i filmen, blir også dette liggende ubrukt som tematisk tråd.

Noen øyeblikk av skjønnhet

Midt i alt det ujevne finnes det også glimt av storhet. Scenen der Arren og trollmannen sitter i ørkenen under stjernehimmelen har et ekte, meditativt nærvær. Og Therrus sang – enkel, uforløst og nydelig fremført – er kanskje det mest emosjonelt genuine i hele filmen. Når stemmen hennes bryter stillheten, føles det som en liten redning.

En film med vilje, men ikke med tyngde

Jordsjø-krønikene er en film som bærer tydelig preg av å være laget under press, og det er kanskje ikke rart. Den prøver å kombinere mange historier, dekke store temaer, og samtidig forvalte en enorm arv. Den lykkes delvis visuelt, men fortellingen mangler retning, karakterene dybde og tematikken klarhet.

Som det ble sagt i podkasten: Dette er en film som kunne vært stor – men som endte opp med å være tom i midten. Og likevel – det er kanskje noe modig ved det også.

---

🎧 Denne teksten er en oppsumering av samtalen i episode 34 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Jordsjø-krønikerne

Data notes:
Tales from Earthsea | ゲド戦記 | Gedo Senki

• Utgivelsesdato:  29. juli, 2006 (Japan)
• Lengde: 115 minutter
• Regissør: Gorō Miyazaki
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 2006 Ursula K. Le Guin/Keiko Niwa/Studio Ghibli, NDHDMT, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.