My Neighbors the Yamadas er en film som rusler, smiler og nikker – som en vennlig nabo som ikke gjør så mye ut av seg, men som du plutselig innser at du har savnet. Og kanskje nettopp derfor er den så verdt å se.

I podkasten Radio Ghibli kalte vi filmen “eksperimentell”, “søt” og “annerledes” – og alle ordene stemmer. Dette er ikke et klassisk eventyr. Det er ikke engang én historie. Det er mange – små, løsrevne scener fra en helt vanlig japansk kjernefamilie. Og det som binder dem sammen er ikke dramatikk, men gjenkjennelse.

Et digitalt eksperiment forkledd som blyant

Visuelt skiller filmen seg kraftig ut fra resten av Studio Ghibli sin katalog. Den ble laget i 1999 og er deres første fullstendig digitalanimerte film – men ironisk nok ser den mest håndtegnet ut. Den etterligner stilen til en japansk avisstripeserie (yonkoma), med sparsomme streker, åpne flater og bevisst bruk av tomrom.

Flere ganger i podkasten snakket vi om hvordan det enkle uttrykket inviterer fantasien inn: “Du fyller ut rommet selv.” Den minimalistiske animasjonen gir plass til stillhet, til innlevelse, til det usagte – og det fungerer overraskende godt.

En familie som ikke fungerer – og dermed fungerer perfekt

Familien Yamada består av to foreldre, to barn, en bestemor og en hund – og de er akkurat like uperfekte som du og jeg. Moren er rotete og hissig, faren er distré og resignert, sønnen dagdrømmer, datteren manipulerer med sjarme, og bestemoren sier det alle tenker, men ingen tør si.

Filmen hopper mellom episoder som en slags kollasje: shoppingmisforståelser, paraplyer glemt i regnet, tv-krangling om fjernkontrollen, og en pappa som bare vil forevige et familieminne, mens resten av familien helst vil se på TV.

Og nettopp i disse situasjonene ligger filmens hjerte. Som vi sa i podkasten: “Det handler ikke om store konflikter, men om de små, daglige kampene vi alle kjenner – og kjærligheten som overlever dem.”

Komedie, haiku og det hverdagslige sublime

Gjennom hele filmen dukker det opp korte haikudikt – ofte fra den legendariske poeten Bashō – som setter punktum for kapitlene. Diktene gir filmen en poetisk rytme, nesten som om hver scene er et lite pust, en refleksjon over livet, været, tiden.

Selv om diktene kom litt brått i filmens tempo, peker de mot noe større: dette er ikke bare en komedie, det er en meditativ reise gjennom hverdagen. Hvis man hadde hatt tid til å dvele ved hvert dikt, ville filmen kanskje åpnet seg enda mer.

Et ekko av oss selv

Selv om filmen foregår i Japan, føles den universell. Vi kjente oss igjen i mye – kanskje spesielt i den stille resignasjonen hos faren, og i morens måte å late som om alt er under kontroll. Og scenene med barna, enten det er romantiske misforståelser eller glemt paraplyer, var både rørende og morsomme.

Vi lo. Ofte. Noen ganger høyt, noen ganger med et sukk. Og kanskje det er nettopp det som gjør denne filmen så spesiell: den berører uten å trenge seg på.

En film uten retning – men med en mening

My Neighbors the Yamadas har ingen klassisk dramaturgi. Den har ikke en start, midt og slutt. Den har ingen karakterutvikling i vanlig forstand. Og likevel føles det hele fullendt. Dette er en film som minner oss på noe viktig: at det å leve – i all sin rotete, repeterende, uperfekte form – er en verdi i seg selv.

Hvor plasserer vi den?

Vi var enige i podkasten: dette er ikke en toppfilm i Ghibli sin katalog, men det er heller ikke en svak film. Den havner trygt midt på treet – men høyt på den menneskelige skalaen. Ikke på noen måte et mesterverk, men likevel et verk med mesterskap i varme.

---

🎧 Denne teksten er basert på samtalen i episode 23 av podkasten Radio Ghibli. Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: My Neighbors the Yamadas

Data notes:
My Neighbors the Yamadas | ホーホケキョとなりの山田くん | Hohokekyo tonari no Yamada-kun

• Utgivelsesdato:  17. juli, 1999 (Japan)
• Lengde: 104 minutter
• Regissør: Isao Takahata
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 1999 Hisaichi Ishii/Isao Takahata/Studio Ghibli, NHD, er brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.