Urbanisering, miljøkamp og magiske testikler. Ja, du leste riktig. Pom Poko (1994) er kanskje Studio Ghiblis mest absurde film, men bak det sprø ytre skjuler det seg en alvorlig fabel om menneskets ødeleggende innflytelse på naturen.

I episoden av Radio Ghibli viet til filmen, blir det tydelig at Pom Poko ikke er for nybegynnere – men for dem som tør å møte en vill miks av satire, folklore og øko-alarmisme.

Tanukiens siste kamp

Handlingen utspiller seg i utkanten av Tokyo, hvor en gruppe tanuki – mytiske, formskiftende japanske «vaskebjørner» – står i fare for å miste sitt hjem til urbaniseringen. Som et siste desperat forsøk børster de støv av gamle tryllekunster og begynner å motarbeide menneskene med forvandlinger, illusjoner og angrep.

Tanukiene forsøker alt: å skremme, å sjarmere, å etterligne guder, og – til slutt – å leve som mennesker. Men det er vanskelig å stå imot asfaltens fremmarsj. Kampen mellom natur og sivilisasjon er i gang, og den er langt fra rettferdig.

Magi, mytologi og testikler

En av filmens mest minneverdige (og overraskende) trekk er tanukienes evne til å forvandle seg – noe som i japansk folklore er tett knyttet til kropp og symbolikk. Ja, til og med deres testikler brukes som verktøy for å forandre form, bli til fallskjermer, flåter, eller broer (!) for å redde artsfrender.

Dette høres kanskje grotesk ut for et vestlig publikum, men i japansk kultur er dette en etablert og humoristisk del av tanuki-myten. Filmen behandler det med selvsikkerhet og lekenhet, og det hele blir like mye absurd slapstick som kulturell kommentar.

En film med tre stiler – og mange stemmer

Pom Poko veksler mellom tre visuelle stiler: realistisk, tegneserieaktig og fullstendig karikert. Dette understreker ikke bare tanukienes formskiftende evner, men gir filmen et rikt og variert uttrykk. Vi ser dem både slik mennesker ser dem, slik de fremstår for hverandre – og i overdrevent enkle figurer som speiler følelsesmessige tilstander, som fyll, glede eller sorg.

Fortellingen presenteres som en slags dokumentar, med voice-over og episodisk struktur. Resultatet er en uvanlig rytme, der vi følger mange karakterer – men sjelden én hovedperson. Det gir filmen et nesten essayistisk preg, og kan føles rotete for noen, men også rik for den som henger med.

En parade av spøkelser og sorg

Høydepunktet i filmen er en lang og fantastisk parade av spøkelser, ånder og fabelvesener, som tanukiene tryller frem for å imponere og skremme menneskene. Den er både vakker, rørende og marerittaktig, full av visuelle referanser til japansk folklore.

Men den spektakulære forestillingen får ikke ønsket effekt. En utspekulert tivolidirektør hevder det var hans idé – og menneskene lar seg villig lure. Slik gjør Pom Poko et poeng av hvordan magi og mening lett forsvinner i en kommersiell verden.

En tapt krig – og et bittert håp

Til slutt mister tanukiene kampen. Noen dør i kamikaze-aksjoner. Andre forsøker å leve som mennesker. Noen få klamrer seg til naturen som er igjen – på en golfbane.

Slutten er bittersøt: Fortellerstemmen minner oss om at selv om tanukier kan forvandle seg, finnes det mange andre dyr som ikke kan. Og kanskje er det allerede for sent å snu utviklingen.

Pom Poko er en av Studio Ghiblis mest kontroversielle filmer – elsket av noen, misforstått av andre. Den er ujevn, lang, og full av detaljer som krever kanskje noe kjennskap til japansk kultur. Men den er også modig, morsom og dypt alvorlig.

🎧 Vil du høre hele samtalen, sjekk ut episoden i Radio Ghibli – en podkast som loser deg gjennom Studio Ghiblis fantastiske filmverden:

LYTT TIL HELE EPISODEN: Den om Pom Poko

Data notes:
Pom Poko | 平成狸合戦ぽんぽこ | Pom Poko

• Utgivelsesdato: 16. juli, 1994 (Japan)
• Lengde: 119 minutter
• Regissør: Isao Takahata
• Produsent: Toshio Suzuki

Alle filmstillbilder © 1994 Isao Takahata/Studio Ghibli, NH, brukt her til redaksjonelle formål. Dette nettstedet er fan-laget og ikke tilknyttet Studio Ghibli eller GKIDS.