Tekst: Leif Thomas Gjerde

I en kortere periode tidlig på våren, synes alle japanere å gå inn i en slags kollektiv mindfulness. Det er ihvertfall sånn det ser ut fra utsiden. For det som skjer er sakura-blomstringen. Det er som om by og landsby blir til et levende maleri med flere shades of pink. En maktdemonstrasjon fra naturen.

De kaller det for hanami, som på japansk betyr å se på blomster. Det er et slags ritual hvor familier, venner og kollegaer tar med seg pikniktepper og deler mat, latter og stillhet i skyggen av disse rosa skyene fra kirsebærtrærne. Så varer det bare noen dager. Blomstrene faller, og japaneren returnerer til sitt daglige liv igjen.

Og turistene står i kø for å delta. Så hva er greia? Kanskje minner det oss om noe bittersøtt. Noe dypt menneskelig. Skjønnhet er ofte kortvarig, og det er det som gjør den så vakker. Sakura-blomstringens korte tid tvinger oss til å se på det med respekt, i stillhet og beundring.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg er så fasinert av Japan. Jeg bor jo langt fra disse øyene som ligger lengst øst på kloden. Kanskje er det nettopp slike japanske konsepter som hanami og filosofien wabi-sabi, mono no aware – det å omfavne det uperfekte og den flyktige skjønnheten.

Når jeg reflekterer over dette, så er veien kort til Miyazakis verden. Det er få steder hvor denne undringen over det vakre i naturen er mer til stede enn hos Studio Ghibli. De er så gode på å skildre atmosfæren, ikke bare i landskap og hos karakterene, men øyeblikkene mellom øyeblikkene. Som med Mei og Satsuki, der de ligger i skyggen av et kastanjetreet i Min nabo Totoro. 

Ghibli-filmer, akkurat som hanami, ber deg bare om en ting: vær til stede, ikke forhast deg. Det er nok derfor jeg til stadighet vender tilbake til det japanske filmstudioet og den til tider hverdagslige filosofien.

I en verden som setter urealistiske krav til oss, er det befriende å legge seg ned i skyggen av et kirsebærtre.