For litt siden ble jeg spurt av en NRK-journalist om å kommentere den store snakkisen om hvor utrolig god den siste KI-modellen til OpenAI er til å kopiere stilen til Miyazaki. Det ble en gylden mulighet til å virkelig reflektere rundt noe som har murret hos meg lenge.

Tekst: Leif Thomas Gjerde

Kunstig intelligens (KI) er nyttig til så mye. Mange av oss bruker det i jobbsammenheng. Oscarvinneren The Brutalist (2025) brukte KI til å gi Adrien Brody riktig aksent. Det er med andre ord et godt verktøy på samme måte som en hammer. Men slår du folk i hodet med den, bruker du den feil.

Vi som elsker animasjonsfilmene til japanske Studio Ghibli gjør det mye på grunn av det gode håndverket, øye for detaljer, og stemningen man føler av å se filmene til Hayao Miyazaki, Isao Takahata og resten av gjengen i filmstudioet fra vest-Tokyo. Og nå har altså KI blandet seg inn i miksen.

ChatGPT sin virale trend med å Ghiblifisere bilder og video er kanskje et utrykk for en kjærlighet til Studio Ghibli. De har jo noen av de mest lidenskapelige fans i verden. Men jeg skal innrømme at da det ene KI-genererte bilde etter det andre dukket opp i feeden, gikk jeg inn i en slags mental fosterstilling. Hva vil dette bety for måten vi forteller historier på? Besudler vi mesterverkene til et av verdens mest anerkjente animasjonsstudio?

I podkasten Radio Ghibli, snakker vi ofte om det uperfekte i de små detaljene og sjarmen i hverdagsøyeblikkene. De syder av menneskelighet. Jeg kan for eksempel se mye av min 10 år gamle datter i hovedkarakteren i Chihiro og heksene (2001), måten hun beveger seg på eller retter på skoene når hun tar dem på. Miyazaki er kjent for å bruke alle sansene når han skaper filmene sine - de nøye observasjonene av hverdagslige ting. Livserfaringen er selve nøkkelen til å skape den magien det japanske filmstudioet er kjent for.

Foreløpig er det stilen, formen til Miyazaki, som kopieres. Innholdet derimot, fantasien og storytellingen er jo ikke berørt. Spørsmålet er om KI noensinne klarer å fange disse nyansene man bare ser av et menneskelig levd liv. Jeg tror ikke at KI kunne ha generert en så fullstendig knusende vakker og likefullt knusende sørgmodig film som Ildluenes grav (1988), eller gjenskapt den barnlige utforsker-gleden til søstrene i Min nabo Totoro (1988). Det er tross alt blyantstreker vi ser, men får oss til å føle noe på et dypere plan.

Det blir spennende å følge med Studio Ghibli og retningen de måtte ta. Miyazaki har uttalt at han er meget skeptisk til KI, og har kalt det for «en fornærmelse mot selve livet». Så mener kanskje noen at Studio Ghibli bør tilpasse seg en ny teknologisk hverdag. I Japan er KI på full fart inn i manga- og animéindustrien. Og det er klart, med kunstig intelligens kan man gjøre prosessen med animasjon mer kostnadseffektiv. La oss se på følgende eksempel. I Hayao Miyazakis Vinden stiger (2013) brukte en animatør 15 måneder for å tegne en 4 sekunder lang scene. Hvis en tenker 24 rammer pr. sekund, så blir det 96 bilder. I overkant av 6 bilder i måneder. KI ville kanskje bruk 15 minutter på å generere en slik scene.

Likevel, når alt kommer til alt, Studio Ghibli har aldri gjort ting på den enkle måten, men kanskje mer på den riktige måten. Derfor hyller jeg Miyazaki og Eiji Yamamori, tegneren som skapte den fantastisk scenen i Vinden stiger. Han la ned enormt med tid og krefter, dyrket sin indre ikigai og gav oss kunst som puster.

Studio Ghibli har aldri brydd seg nevneverdig om de store inntjeningene. De gjør det de må - i sitt eget tempo, for å skape fortellinger som inspirerer og underholder, ved hjelp av hjerte, sjel og blyant. Jeg vil være på lag med dem.

Bilde: © 2013 dwango