The Castle of Cagliostro blir ofte glemt når Hayao Miyazakis filmer nevnes, men det er ingen grunn til å hoppe over stjerneregissørens debutfilm.
Tekst: Ingar Takanobu Hauge
Cagliostro er lilleputtstaten verden glemte. Det lille fyrstedømmet med knappe 3500 innbyggere er den minste staten i FN, men til tross for sitt vakre landskap og rike historie er det få i dag som har hørt om dette lille riket.
Staten Cagliostro er naturligvis ikke ekte (landet er oppkalt etter 1700-tallsmystikeren Guiseppe Balsamo, bedre kjent under sitt alias grev Alessandro di Cagliostro), og beskrivelsen over kommer i introduksjonen til animefilmen Lupin III: The Castle of Cagliostro fra 1979. Skildringen kunne imidlertid like gjerne vært en slags metakommentar til filmens status i dag, for når Ghibli-mesteren Hayao Miyazakis filmer skal diskuteres er det ikke rent sjeldent at The Castle of Cagliostro blir utelatt eller glemt fra samtalen.
Miyazakis sorte får
På en måte er dette forståelig, for rent teknisk sett er ikke The Castle of Cagliostro en Studio Ghibli-film. Studioet ble ikke etablert før i 1985 (40 år siden i skrivende stund), og med lansering hele seks år tidligere er det naturlig at filmen fort faller ut av den store Ghibli-kanon. Samtidig kan denne behandlingen føles litt urettferdig, for Nausicaä of the Valley of the Wind (1984) er også en film fra tiden før Studio Ghiblis formelle stiftelse, uten at de fleste dermed stempler denne som noe annet enn en Ghibli-film. Noen purister vil sikkert utelate denne også når de skal rangere eller omtale Studio Ghiblis filmer, men de fleste av oss vil nok være enige i at det ikke føles riktig.
Da er nok faktoren ved navn Lupin III (også kjent som Lupin the 3rd) mer å si for hvordan denne filmen betraktes. Som en allerede etablert figur er ikke Lupin en original Ghibli-kreasjon, og som bare én av mange Lupin-filmer er det fort gjort å plassere The Castle of Cagliostro i Lupin-båsen fremfor Ghibli eller Miyazaki.
Ved å ta en nærmere kikk på Lupins historie og posisjon i japansk populærkultur mener jeg det er på tide å rette på dette. The Castle of Cagliostro har ikke bare har vært viktig for Hayao Miyazaki eller Studio Ghibli, men også for hvordan Miyazaki har satt sitt preg på japansk animasjons- og populærkultur langt utenfor studioets rekker.
Lupins historie
At Lupin er en merkevare og rollefigur som fortsatt lever i folks bevissthet var nok noe skaperen Kazuhiko Kato (1937-2019) aldri hadde sett for seg da han skapte figuren. Kato, bedre kjent under pseudonymet Monkey Punch, hadde i utgangspunktet bare tenkt at serien skulle vare i rundt tre måneder da han først introduserte serien Lupin III i Weekly Manga Action 1967. Kombinasjonen av en karismatisk skurk som var barnebarn av den fiksjonelle franske mestertyven Arsené Lupin med James Bond-vibber når det kom til skurker og duppeditter viste seg imidlertid å bli så populær at han måtte holde serien gående i to år. Med inspirasjon fra detektiv-kjemper som Columbo og Agatha Christie og regissører som Alfred Hitchcock var det åpenbart at Monkey Punch hadde truffet blink.
Den Lupin vi møter i den originale mangaen er vel å merke ikke helt den samme som den vi har lært oss å kjenne i senere tid. Med sine mer grafiske skildringer av både vold og sex er det åpenbart at Lupin-mangaen er mørkere og rettet mot et mer voksent publikum, noe som viste seg å bli en utfordring da Lupin III skulle bli en animeserie i 1971. Den eksplisitte voksne tonen måtte tones ned i håp om å nå ut til et større (og yngre) publikum, men i de første episodene har Lupin en langt mørkere personlighet enn hva vi er vant til å se i dag. Grove voldsskildringer var det riktignok ikke etter dagens standard, men Lupin kunne fortsatt skyte og drepe sine fiender i kaldt blod.
Den slags satt dårlig hos både seerne og TV-selskapet Yomiuri Television, som ba serieprodusent Masaaki Ōsumi om å endre tonen i serien på grunn av lave seertall og dårlig mottakelse. Ōsumi nektet å inngå ytterligere kompromiss og tone ned volden – kanskje ikke så overraskende, med tanke på at dette var mannen som i 1969 regisserte den første animerte serien om Mummitrollet og tenkte det var en god idé å la flere av rollefigurene havne på fylla eller eie skytevåpen. Dermed ble Ōsumi avskjediget, og en duo med animatører ble hentet inn for å fortsette arbeidet med Lupin-serien: Hayao Miyazaki og Isao Takahata.
Taktskiftet i andre halvdel av animeserien er merkbar og mye mer i tråd med den Lupin flesteparten av oss har lært oss å kjenne i senere tid. De mørke tonene er erstattet med en lettere og lystigere fremstilling, hvor den smarte, karismatiske og vittige Lupin lett stikker kjepper i hjulene på seg selv på grunn av sin svakhet for det andre kjønn (som regel i form av Fujiko, seriens femme fatale). Miyazaki og Takahatas teft for blandingen av spenning og humor ble for alvor sementert i Lupins støpeform. Da rollefiguren fikk nytt liv med en ny animeserie mellom 1977 og 1980 (ofte kalt rødjakke-perioden etter den nye fargen på Lupins dressjakke) ble dette grunnlaget ytterligere forsterket, selv om Miyazaki og Takahata hadde gått videre til andre prosjekter.
Lupin som institusjon i japansk populærkultur
Alt dette svarer ikke på spørsmålet om hvorfor dette er viktig. Hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss om en animeserie fra 70-tallet, når det finnes nok av nyere serier å ta av? Fordi Lupin har hatt en enormt stor betydning for japansk manga, anime og populærkultur generelt, noe som betyr at Ghibli-pappaene Miyazaki og Takahata har hatt en større innflytelse enn man først skulle tro.
For å ta det mest åpenbare først er Lupin langt ifra død og begravet. Tvert imot lever Lupin i beste velgående, og mer enn 50 år senere kommer det fortsatt både nye animeserier og filmer basert på rollefiguren. Den nyeste animeserien, Lupin the 3rd Part 6, gikk så sent som 2021, mens en crossover-animasjon med serien Cat’s Eye gikk i 2023. En japansk spillefilm ble lansert i 2014, som senere ga en oppfølger i 2023 med fokus på Lupins håndlanger Jigen Daisuke. Vanker man i japanske pachinko-haller (en form for japanske spilleautomater) trenger man ikke gå langt for å finne en maskin med Lupin-tema. Kort sagt er Lupin fortsatt til stede i Japan.
Med en så lang fartstid har Lupin selvfølgelig også inspirert andre skapere av japansk manga, anime og spill. Den tidligere omtalte serien Cat’s Eye av Tsukasa Hojo handler om tre søstre som også er kunsttyver, noe som i seg selv gir assosiasjoner til Lupin. Hojos andre og mer kjente serie, City Hunter, har også mange fellestrekk med Lupin i form av våpenføre menn, en kriminell underverden og hovedpersonens overdrevne komiske forkjærlighet for vakre kvinner. Videre har regissøren av Samurai Champloo, Kids on the Slope og Cowboy Bebop, Shinichirō Watanabe, kommentert at han har hentet mye inspirasjon fra Lupin, og studerer man oppførselen til rollefigurene og de musikalske tonene i Cowboy Bebop er dette lett å både se og høre.
Også i dataspillenes verden har Lupin satt sitt preg. Dataspill-auteuren Hideo Kojima, best kjent for seriene Metal Gear Solid og Death Stranding, uttalte til 1UP i 2016 at hovedpersonen Solid Snake fra Metal Gear Solid har flere personlighetstrekk inspirert av Lupin. Går man til rollespillenes verden er Persona 5 et spill som oser av Lupin-inspirasjon. Her følger vi en gjeng tenåringer som får evnen til å infiltrere folks underbevissthet og «stjele hjertene» slik at de skifter sinnelag og angrer sine synder. Ikke bare er hele spillet sentrert rundt fantomtyver og brekk-tematikk, for her er flere navn også kjente for Lupin-fans. Hovedpersonens persona (vesenet som gir ham krefter i underbevisstheten) heter sågar Arsené, fornavnet til Lupin, mens kameraten Yusukes persona deler navn med Lupins sverdsvingende samuraivenn, Goemon. Venninnen Ann fungerer som en erstatning for Fujiko, mens kaféverten Sojiro som er hovedpersonens verge ligner veldig på Jigen (spesielt når han går med hatt). Dessuten har spillets fengslende funk-musikk åpenbare likhetstrekk med Yuji Ohnos ikoniske Lupin-toner, men det blir et kapittel for en annen dag.
Cagliostros rolle for Lupin- og heist-filmer
Lupin er med andre ord blant de store rollefigurene innenfor japansk populærkultur, og som en av drivkreftene bak den originale animeserien har Hayao Miyazakis rolle i denne utviklingen vært sentral. Denne utviklingen blir også enda mer tydelig i møte med The Castle of Cagliostro, som hevder seg innenfor to ulike og samtidig tangerende kategorier: som en Lupin-film, og som en heist-film.
Hva kjennetegner egentlig Lupin i animeformat? Lupin-kommentator Reed Nelson oppsummerer serien i det han kaller «Lupin-formelen», hvor episodene i hovedsak faller inn under en av fire kategorier:
- Lupin og/eller vennene hans stjeler fra en kriminell organisasjon eller skurk verre enn seg selv.
- Fujiko blir kidnappet og må deretter reddes av Lupin.
- Fujiko forråder Lupin for egen vinnings skyld.
- Lupin blir jaktet av inspektør Zenigata, kanskje til og med fanget, men slipper likevel unna til slutt.
Observante lesere vil merke at alle fire kategorier i større eller mindre grad er til stede i The Castle of Cagliostro. Greven og mysteriet knyttet til falskmyntneriet hans tjener i høyeste grad som en skurk verdig Lupins oppmerksomhet. Som Lupin-skurker flest er han karikert ond og slem som dagen er lang, men det er også en del av sjarmen fansen kommer tilbake for, på samme måte som at vi forventer vyer om verdensherredømme og overdådige planer av en Bond-skurk. Fujikos forræderi kommer ikke før i slutten av filmen idet hun stikker av med trykkplatene for de falske sedlene, men at hun likevel har brukt Lupin for egen vinnings skyld er det ingen tvil om. Zenigata spiller også en sentral rolle i filmen, hvor hans evige jakt på Lupin får en underholdende vri hvor de to erkefiendene må samarbeide, før hele filmen konkluderes i en underholdende jaktsekvens. Det eneste punktet som ikke er fullt ut oppfylt er at Fujiko ikke behøver å berges (tvert imot er hun ganske slagkraftig i filmen, noe som føles typisk for Miyazaki), men til gjengjeld utfyller Clarisse rollen som jomfru i nød som må reddes av Lupin.
Når dette kombineres med Yuji Ohnos herlige jazzmusikk, flott animasjon for 1979 å regne og et utmerket japansk stemmeskuespill fra veteraner som Yasuo Yamada (Lupin) og Gorō Naya (Zenigata) er det ikke vanskelig å argumentere for at The Castle of Cagliostro utmerker seg som en Lupin-film. Men filmen oppfyller også kriteriene for en annen filmsjanger som har betydd minst like mye for dens status i filmhistorien, nemlig heist-sjangeren.
En standardisert definisjon av heist-filmer finnes nok ikke, men for mange av oss er disse først og fremst karakterisert av planleggingen og gjennomføringen av et stort tyveri som tilsynelatende er umulig. Som regel er det et ønske om å heie på dem som gjennomfører tyveriet – ikke nødvendigvis fordi de er moralske eksempler eller særlig sympatiske, men fordi de stjeler fra noen som er verre enn dem selv. I filmer som Oceans-serien eller klassiske Stikket (The Sting) fra 1973 er dette trekk vi kjenner igjen, mens filmer som De hensynsløse (Reservoir Dogs) vrir litt på denne formelen.
Som en heist-film oppfyller The Castle of Cagliostro mange av de viktigste kriteriene. Her har vi en gjeng med tvilsomme tjuvradder som vi likevel heier på fordi de strutter av sjarm og selvtillit, et tyverimål som er vesentlig større enn et ordinært ran, en umulig festning som skal inntas og en ond skurk som gjør at vi ikke gråter over at han får eiendelene sine frastjålet. Dessuten begynner hele filmen med et allerede gjennomført heist i et casino, som i seg selv kunne vært en film verdig og dermed setter røveriet i filmen i perspektiv. Konklusjon: Alle som liker heist-filmer bør se The Castle of Cagliostro, enten de liker anime eller ikke.
Proto-Miyazaki
Mer enn 45 år etter lanseringen av The Castle of Cagliostro er det interessant å se hvor mye av Hayao Miyazakis karakteristiske trekk som er å finne allerede i hans debut som regissør. Her finner vi lett gjenkjennelige og karakteristiske rollefigurer, en skarp og tydelig strek, fokus på fart og bevegelse (ikke minst i filmens fantastiske biljakt), merkelige flyvende farkoster og hvilke negative konsekvenser menneskers grådighet fører med seg. De sterke kvinnelige hovedrollefigurene vi finner i senere verk som Nausicaä of the Valley of the Wind eller Princess Mononoke er ikke fullt ut realisert ennå, selv om Fujiko evner å sparke mer enn nok fra seg, men Clarisse har likevel en egen form for styrke til tross for sin rolle som jomfru i nød. Det hele føles som en prototype på Miyazakis senere filmer.
The Castle of Cagliostro er teknisk sett ikke en Studio Ghibli-film, men hele seks år før studioets grunnleggelse er det samtidig nok Ghibli-trekk å spore her til å kunne karakterisere filmen som et æresmedlem, og det er ingen grunn til å hoppe over denne klassikeren i jakten på de gode animeopplevelsene. At filmen samtidig også er en underholdende heist-film og en av de beste Lupin the 3rd-filmene i seriens snart 60-årige historie gjør i bunn og grunn bare opplevelsen bedre.
